Jeg ser for meg at de nærmeste kollegaen reagerer med en typisk gruppereaksjon på atferd de oppfatter som avvikende. Det er veldig typisk, ikke bare for akademia, men alle grupper, at avvikere blir straffet, enten med konfrontasjon eller bare utfrysning. Dette er på ingen måte oppsiktsvekkende. Kollegaene så nok ikke for seg at det skulle bli noe offentlig ut av det, og benyttet dermed alle verktøyene de hadde for å forsøke å få avvikeren til å bøye seg etter gruppenormen.

I dette tilfellet virker dette kanskje noe voldsomt, men det er slik vi mennesker fungerer. Jeg vil hevde at det er samme mekanismen som benyttes når man for eksempel blir møtt med stillhet fordi vitsen man fortalte ikke passet seg i den gruppen. Det er helt nødvendig for å korrigere medelemmene i gruppen slik at de følger normen. Mennesker fungerer ikke slik at vi har en del moralske regler som aksiomer som vi bruker til å regne ut riktig respons i en hver situasjon vi møtes, tvert i mot mener jeg at vi er sosiale dyr som i en betydelig del av tilfellene bare følger en del uutalte prinsipper om hvordan te seg i grupper.
Følgelig er det helt naturlig at dekanen, som på sett og vis står utenfor situasjonen, og er konfrontert av pressen, kommer drassende med flotte tanker om at ytringsfriheten er fin og grei, mens kollegaene var opptatt av å oppretholde normen. Hadde det vært de som var dekan ville de nok handlet som nåværende dekan.
Alle grupper, universitetsledelsen på hvert enkelt fakultet, vil ha visse slagsider, det er uungåelig.
Jeg tror akademisk frihet er en vits, det er friheten til å være enig, og det er helt greit, jeg er usikker på om alternativet er å foretrekke. Dette ble litt rotete, men jeg håper dere forstår hvor jeg vil hen.