Det blir forklart nogenlunde godt i Harald Eias «Sånn er Norge», (gjengitt og radbrekt etter hukommelsen) velferdsstaten fungerer på den måten at hvis du sliter så blir du tatt vare på, men NAV og samfunnet rundt vil egentlig at du skal komme deg tilbake til jobb. Det er det mest lønnsomme for samfunnet som helhet, og derfor er ingen konklusjon vedrørende sykdommer og uførhet faktisk endelige, de maser og maser og maser om ny dokumentasjon osv. Det skal ikke være «behagelig» å være utenfor arbeidslivet, det skal alltid være best om man kan jobbe.

Jeg ser jo den tankegangen, men jeg ser også at det er vanskelig å definere klare grenser for hva som er mest riktig å gjøre. Dog er det liten tvil om at hvordan dagens regjering gjør det vanskeligere og vanskeligere for de som allerede sliter mest helt klart er langt over grensa.

Derfor er det ikke unaturlig at mange anser at det beste for deg er at du blir frisk nok til å jobbe, det er sånn samfunnet er bygd opp.

Jeg mener selvsagt at det viktigste er at du blir stabil nok til å ta deg av sønnen din, men syns heller ikke det er feil å hvert fall håpe på at du en dag klarer å bidra til samfunnet i en eller annen form utover hva du får til på hjemmebane.