Bakgrunnsinfo:
Jeg er en kvinne på 34 år.
Jeg er 100% uføretrygdet pga paranoid schizofreni. Dette betyr (i mitt tilfelle) essensielt sett at jeg takler stress svært dårlig og kan i verste fall bli psykotisk av store (eller til tider svært små) påkjenninger.
Jeg var i mange år stabil nok til å ha en fast jobb. Periodevis hadde jeg 80% stilling, periodevis bare 40%. Periodevis var jeg 100% sykemeldt pga schizofrenien.
Nå er jeg altså så dårlig igjen at jeg har blitt uføretrygdet.

Min sønn på 14 (som jeg har hatt aleneomsorg for, fra han ble født frem til nå) har måttet flytte til sin far fordi jeg ikke lenger klarer å følge opp skolearbeid og dagligdagse gjøremål siden all energi går med til å holde sykdommen i sjakk. Han er hos meg stort sett hver helg hvor vi bare koser oss.

Jeg er i terapi hver uke og følges godt opp av helsevesenet.

Så til problemstillingen:
Jeg opplever at «alle» rundt meg forventer at mitt mål skal være å komme meg ut i jobb igjen. Det at jeg er uføretrygdet pga en svært alvorlig diagnose har liksom ingen ting å si. Målet mitt «MÅ» være å bli så frisk igjen at jeg kan jobbe. Punktum.
Mulig det er noe jeg bare føler på. Mulig det er en reel forventning. Ærlig talt er målet mitt (hvis jeg får velge selv) å bli stabil nok over lang tid til å kunne være ordentlig tilstede for sønnen min fremfor bare «kul tante» som jeg opplever at jeg egentlig er nå.

Derfor er mitt spørsmål til dere: Må mitt ultimate mål være å komme ut i lønnet arbeid? Er min prioritering feil? Kom gjerne med begrunnelse for synspunktet. 😊