View Single Post
Utilitetsmonster
The Great Catsby's Avatar
Trådstarter
Hvilken: Aniara. En revy om människan i tid och rum av Harry Martinson (1956).

Hva: En diktsamling på 103 dikt, som følger romskipet Aniaras ferd gjennom rommet, etter at det kom ut av kurs på vei til det koloniserte Mars, hvor menneskene flykter etter å ha voldtatt jorden med kjernevåpen og forurensing.

Hvorfor: Fikk den anbefalt av en kompis som selv er en anerkjent poet, og mente dette var den beste diktsamlingen som noensinne er gitt ut.

Hvordan: Boken er nydelig fin, og skildrer godt ensomheten og avmaktsfølelsen til besetningen i det de flyter gjennom rommet uten noe håp om noensinne å komme seg av skipet. Jeg synes det var litt vanskelig til tider å tolke svensken, spesielt siden en del av ordene er funnet opp av forfatteren selv, og jeg ikke alltid klarte og umiddelbart se hvilke før etter en googletur.
Diktene går på versemål og veksler mellom å rime og ikke, og lengden varierer mellom alt fra fire linjer til seksti, så samlingen føles variert og underholdende selv med den begrensede rammen den er satt til.
Kommer nok til å lese den igjen ganske snart da jeg tror det er en samling som vokser ved gjenlesning.

Inkluderer et par av mine favorittlinjer fra boken;

Försök till räddning genom tankeflykt
och överglidninger från dröm till dröm
blev ofte vår metod.
Med ena benet dränkt i känslosvall
det andra med sitt stöd i känslodöd
vi ofta stod.
Jag frågade mig själv men glömde svara.
Jag drömde mig ett liv men glömde vara.
Jag reste alltet runt men glömde fara -
ty jag satt fånge här i Aniara.
-------------------------------------------------
Här färdas vi i sarkofagen stilla
gör ej som för planeten något illa
och spridar aldri mere dödens frid.
Här kan vi öppet fråga, ärligt svara
när vilsefarna skeppet Aniara
i rymdens öde rum drar bort från skamlig tid.
Vis hele sitatet...