Det kan ofte være litt vanskelig å skille mellom hva som er godlynt erting og hva som er mobbing. Og hva som er harmløs flørting og hva som er seksuell trakassering. Eller begge deler. Ekstremene er selvsagt enkle å identifisere for alle oppegående mennesker. Av en eller annen grunn er det fryktelig spennende å diskutere ekstremister som lar seg krenke av de mest idiotiske uvesentligheter, men de er heldigvis en neglisjibel (om enn høylytt) minoritet. Men så finnes det et hav av grått i mellom, og det er der folk flest sliter med navigasjonen. Og det er der ellers greie folk kan være kjipe uten å egentlig mene det.
Folk trekker sine grenser på ulike steder. Videre er det et spørsmål om volum: En vittig kommentar kan være rasende festlig, isolert sett. Men en vittig kommentar hver eneste gang, fra alle, hele tiden, uten unntak? Det kan fort bli litt mye av det gode, selv om ingenting av det som sies i seg selv er så forbanna ille. Og for å trekke en viktig parallel: Røykere mangler totalt luktesans, og merker overhode ikke hvor jævlig det stinker av de. Ønsker man at arbeidsplassen skal være den sosiale ekvivalenten til ei brun kneipe, sånn egentlig? Hvis svaret er nei, så bør man kanskje være litt tolerant når "ikke-røykerne" påpeker det åpenbare... Dersom man er innstilt på å ikke tolke hverandre på verst tenkelig vis, så er man imidlertid åpen for feedback. Da blir man kanskje overraska og litt flau når man blir klar over sin faux pas - men man tar også kritikken til seg!

Så! Hvis du står i en slik situasjon og er litt usikker, så er det minste man kan gjøre å ikke være med å le. Ofte er resten av gjengen også litt usikre på hvor grensene går og hvordan ting oppfattes, og kanskje fisker man nesten litt motvillig etter den vanlige responsen - gjerne ved å være hakket drøyere enn forrige taler. Her skal jeg ærlig innrømme at jeg mange ganger har bæsja på leggen! Som ungdom sleit jeg med å passe inn i de sosiale kretsene jeg var en del av, og jeg tok ikke de subtile sosiale responsene like lett som andre. Nei, jeg er ikke autistisk, jeg er bare ingen sjarmerende "social butterfly". Derimot var jeg jævlig god på å formulere rappkjefta zingers, og har over tid innsett at jeg ofte har brent folk vesentlig mer enn jeg ønsket. Derfor har jeg med tiden gjort et poeng ut av å heller punktere erteballongen enn å bidra til å blåse den opp. I slike situasjoner kan en enkel "nåda, vi trenger kanskje ikke å minne ham på det hver gang noe knuser?" faktisk være nok. Det sender et signal om at du synes spøken har gått av seg glansen. Ekkokammerets vegger er gjerne enkle å punktere fra innsiden.

Dette er forøvrig essensen av *pi sitt mantra om å markere grenser. Du trenger ikke å lage tredje verdenskrig eller knuse noens ego for å markere dine egne grenser! Spesielt når det ikke har kommet lenger enn noen kommentarer du ikke liker. En enkel, men likevel klart avvisende tilbakemelding à la "Du. Gi faen. Vi er begge gift, og ikke med hverandre." - det kan være nok. Du sier klart i fra, der og da. Det er ikke rom for å tolke det som en humoristisk respons. Sagt, gjort, ferdig. Mottaker blir kanskje litt snurt, men ikke verre enn at samtalen kjølner litt det neste kvarteret. Det kan alle leve med. Ingen mister nevneverdig ansikt, og avsender forstår at mottaker ikke liker oppmerksomheten. Faktisk er det klin umulig for avsender å fortsette i samme tralten uten å bevisst provosere, og det gjør ikke de som bare mener det som godlynt erting - som jo er de aller fleste. Da var det ikke like festlig å fortsette med kommentarer, og da får heller aldri snøballen mulighet til å begynne å rulle.

Noen ganger er det selvsagt på sin plass å kjøre på med full konfrontasjon, varsling, metoo og regelrett lage et fandens spetakkel. Det er ubehagelig, og det koster. Alle er tjent med at det ikke kommer dit. Nip it in the bud! Det er så ufattelig mye enklere å ta det lille som dukker opp i begynnelsen med to fingre enn å la faenskapet vokse til du må frem med motorsag og plog.