Poenget er at du skrev én setning der du utifra alt for lite informasjon forteller trådstarter at hun kan ha en personlighetsforstyrrelse. Det er fullstendig unødvendig, spesielt når hun allerede er i en psykiatrisk institusjon som helt åpenbart har vurdert symptombildet hennes. I tillegg skriver hun at hun er var for kritikk.

Til trådstarter: Det du opplever er veldig vanlig, selv om det for det kanskje er litt mer intenst for deg enn for de fleste andre. Jeg arbeider i en psykiatrisk institusjon, og vi har flere pasienter som har liknende problemer som deg. Jeg er en mann midt i tyveårene, og selv jeg kjenner på følelsene du beskriver.

Det viktigste er å innse at folk generelt er fullstendig likegyldig til hvordan du ser ut. Hvor ofte tenker du selv over hvordan de som passerer deg på gata ser ut? Eller hvordan venninna di tar seg ut til en hver tid? Du legger kanskje merke til utseendet hvis det er noe markant som er forandret, men vanligvis er det en fullstendig underbevisst prosess. Så lenge du behandler de rundt deg med respekt og medmenneskelighet er de absolutt aller fleste fornøyd med det.

Det har også vært en stigende tendens til denne typer plager i den vestlige verden de siste årene, og undersøkelser har vist at sosiale media er en selvstendig faktor for utvikling av både narsissistiske tendenser og dårligere selvtillit (https://doi.org/10.1016/j.addbeh.2016.03.006). Det kan være verdt å forsøke å dempe aktiviteten på sosiale media. Jeg leste en god undersøkelse som fant at instagram var den klart verste plattformen mtp dette, men klarer ikke finne den nå. Det er klart det er utfordrende å unngå sosiale media i dagens samfunn, men det er noe du kan tenke over.

På et personlig plan kan det være ålreit å ha noen å dele følelsene dine med som er på din egen alder og virkelig forstår situasjonen din. Om du har en venninne som kanskje sliter med noe av det samme som deg kan du forsøke å prate litt med henne. Det betyr ikke at du er nødt til å brette ut om alt du opplever, men det kan være godt å få bekreftelse på at du ikke er den eneste rundt deg som føler som du gjør.

Ellers er det veldig vanlig at slike følelser forsvinner eller i alle fall blir lettere å håndtere med årene. Alle blir gammel og rynkete til slutt, det er bare et spørsmål om tid. Utseende føles veldig viktig når man er ung, men det blir mindre og mindre viktig jo eldre man blir. Lykke til, håper det ordner seg for deg og at du finner ut av ting etterhvert. Ta den tiden du trenger og prøv å finne arenaer der du kan være deg selv uten å uroe deg for hva deltakerne av gruppa mener.