Som noen har alt har nevnt så skyldes det historikken med siv ing-utdanning ved NTH på Gløshaugen, nå NTNU. Da jeg gikk på Gløshaugen var det en 4,5-årig ren siv ing-utdanning, men etter etableringen av NTNU i 1996 ble det 5 år, sannsynligvis for at det skulle tilsvare masternivå i studiebelastning. Fra 2002 (?) ble tittelen i praksis master of science (eller technology) og siden da gikk det egentlig rett vest med den siv ing-tittelen. Det er nå ryddet opp i igjen, med den konsekvens at enhver som har en gitt mengde naturvitenskaplige eller teknologiske fag i sin master kan kalle seg sivilingeniør (ekstratittel på vitnemål), men det blir liksom aldri helt det samme.

Det er nok fremdeles en del beslutningstakere (feks de som ansetter) som har et - på godt eller vondt - romantisk forhold til tittelen sivilingeniør og koblingen opp mot NTH (selv etter navneskiftet), så i et tøft arbeidsmarked kan man muligens tenke seg en ørliten fordel der. Men er man flink så er man flink, har man en master så har man en master - det er det viktigste. Jeg klarer uansett fremdeles, nå 20 år etter jeg forlot Gløshaugen (avbrøt studiene til slutt) å fatte at myndigheten valgte å kvitte seg med et så vanvittig sterkt varemerke - langt ut over landets grenser - som NTH var. Studentene er de samme, kvaliteten har neppe lidd, men slike navnet betyr faktisk noe. Vel, beklager den digresjonen.

Det viktigste om man skal velge her er å se på de enkelte studieløpene i Oslo vs Trondheim. Skal man studere kjemi, hvilken type kjemi (organisk, uorganisk, teknisk elektrokjemi...) og hvordan er miljøet for det på det aktuelle stedet. Jeg vil tro at NTNU trekker det lengste strået i mange tilfeller, men ikke alle - uten at jeg skal påstå at jeg har den hele og fulle oversikten nå 20 år etter...

Ellers så kan jeg anbefale NTNU Gløshaugen som studiested på det sterkeste. Høye inntakskrav gir et stimulerende studiemiljø med motiverte studenter. Stedet har et historisk sus over seg, noe som gjør at man nærmest føler man er en del av noe større. Noe de fantastiske linjeforeningene - noen av dem nærmere 100 år gamle - er med på å forsterke. Det er noe med å gjennomføre de samme, gamle ritualer (vel, de som ikke har blitt ødelagt av nyere generasjoners politiske korrekthet og krenkbarhet) som håpefulle studenter har gjort siden før krigen, høre vandrerhistorier om tidligere studenter mange tiår tilbake - som kanskje til og med dukker opp på årsfesten som alumni - og synge de samme sangene som er sunget like lenge. Det gir en tilhørighet som jeg ikke har vært i nærheten av å kjenne på andre studiesteder - og det har blitt noen... Og Trondheim er en fantastisk studieby. Akkurat stor nok til å tilby et yrende studentliv, og akkurat liten nok til at det er litt vanskeligere å forsvinne i den store mengden. Og så Samfundet, da. Blir nesten blank i øynene her jeg sitter