Jeg har opplevd det som at de menneskene som virkelig sliter over lange, lange perioder i ettertid har som oftest ikke integrert eller tenkt over opplevelsene sine i ettertid. Eller så har de rett og slett ikke klart å akseptere det de opplevde.

Kjenner til en som det tippa for mye over på, endte med at h@n gikk inn i det alle kalte for en rus-indusert psykose i et par uker. Etter det har vedkommende prøvd å glemme alt som har skjedd. Flytta vekk fra hjemstedet, røyker cannabis for å slappe av og kutta alle kontakter med pårørende under turinga. Videre viser vedkommende en rekke tegn som bærer preg av depresjon og paranoia.

Føler selv at jeg ikke helt vet hva jeg skal tenke om det da. For en som har gått gjennom den psykedeliske opplevelsen og følt den på nært hold, så er det virkelig virkelighetsfjernt for meg å skulle havne i langvarig depresjon av disse stoffene. Men der igjen så er det folk som havner der, så det kan jo godt være. Men jeg føler på kroppen min at under vanskelige psykedeliske opplevelser, så er det nødvendig å gå gjennom det vanskelige for at man skal kunne gå videre og se utfallet av det. Har derfor en følelse at de som sliter sterkt i ettertid rett og slett ikke klarer å la gå av det de opplevde.