Det slår meg nå at jeg ikke har definert hva jeg legger i ordet vold. Det er da ikke nødvendigvis å slå barnet jeg snakker om, jeg snakker om det du så fint kaller maktbruk. Jeg beklager at jeg etter så mange ord skrevet har feilet med å definere det mest essensielle begrepet i diskusjonen. I min verden er maktbruk og vold begreper som begge sklir inn i hverandre, bare i forskjellige grad av alvorlighet. Min feil. Håper dog dere ikke tror jeg tar en easyway ut her, og jeg står fortsatt for det jeg har sagt bare i kontekst av maktbruk da, og ikke nødvendigvis direkte vold.

Videre er jeg usikker på om jeg er enig i at maktbruket ikke kan være forenlig med respekt. I en verden hvor jeg ser på vold som kult og viktig, er en verden hvor jeg også synes at den som har overvunnet meg, også fortjener respekt. Med andre ord, samme spill, men andre prinsipper enn det alle vi andre spiller. Et intellekt er vel og bra, men igjen tror jeg dere feiler å se helt hva jeg mener; vi er dyr med relativt enkle instinktive prinsipper. Det hjelper ikke å snakke mandarin til en en døv kineser.

Jeg tror også at en reality check av den grad jeg snakker om kan være helt nødvendig, rett og slett for å riste individet ut av tankesettet sitt. At man får føle på kroppen konsekvensen av hva man har gjort. Og akkurat det er jo mer eller mindre det samme friske mennesker gjør når de blir forklart alvoret i det de har gjort. Angeren føles i kroppen, og først da også på et sosialt eller intellektuelt plan.

Sånn uten om det, er jeg ganske enig i hva dere sier. Om man først har kommet i den situasjonen jeg beskrev over her, er det en hel rekke med ting som har gått galt siden starten.