Finnerlønn, dusør, den godtgjørelse finneren av en tapt gjenstand har krav på av eieren, hjemlet i lov om hittegods av 29. mai 1953 § 9. Finneren kan nekte å gi funnet fra seg til eieren før denne har gitt ham en høvelig finnerlønn og dekket de utgifter finneren har hatt. Blir ikke partene enige, fastsetter politiet hvor mye finneren skal ha. Ved fastsettelsen skal det tas hensyn til hva slags gjenstand det gjelder, hvilken verdi den har, hvor den ble funnet og andre omstendigheter.

Finnerlønn bør vanligvis ikke utgjøre mer enn 20 % av funnets verdi og ikke mer enn 10 % når verdien overstiger 500 kr.

For gjenstander som er funnet i sporvogn eller buss, på tog, i kirke, skole, teater, kino, hotell, herberge, butikk og liknende, og som personalet der har tatt hånd om, kan det ikke kreves finnerlønn.