Jeg er på samme stadium som deg, så jeg kan jo si noe om mine erfaringer. Jeg har akkurat begynt på en doktorgrad i USA etter fullført mastergrad og kjenner meg godt igjen i at det er et vanskelig valg å starte på en PhD. Spesielt med tanke på hvor mange andre muligheter man gir opp og hvor dårlig lønn man har i forhold til antall timer man legger inn. Jeg var i tvil en stund, men det som gjorde valget enklere for meg er at jeg jobber med fundamentalforskning, så dersom jeg ikke forblir i akademia så er det ingen måte å få jobbe med det jeg gjør. Og for min del er det er absolutt ingenting som er like spennende som det jeg jobber med.

Jeg hadde en liten knekk de første to månedene, uten at jeg kan forklare helt hvorfor, men noe av det skyldes nok at jeg var betydelig påvirket av impostor syndrome. Nivået på mine medstipendiater og kolleger er skyhøyt, og de fleste på mitt nivå er yngre enn meg, til tross for at jeg begynte rett på graden min etter videregående. Jeg er dog er over den verste kneika og setter nå veldig pris på å være i et såpass stimulerende og utfordrende miljø.



Den største forskjellen mellom våre grader regner jeg med er at jeg er nødt til å ta fag de første årene, ved siden av forskning. For min del er det et stort pluss siden jeg jobber i et rent teoretisk område, og siden fagene som tilbys her og ved nabo-universitetet (hvor jeg også kan ta fag) er helt fantastiske (i form av dybde, ikke nødvendigvis pedagogikk). Jeg kan fortsette fra der jeg slapp på masteren. Forskning tar bare ~30% av tiden min nå om dagen, men jeg føler i det minste jeg lærer/forstår nye ting daglig.

Den største ulempen ved å ta en PhD her er nok arbeidstiden. Det er ikke sånn at noen tvinger deg, men når alle andre er på kontoret 60-70 timer i uka så er det lett å føle at man ikke vil være noe dårligere. Jeg for min del er såpass oppslukt av arbeidet at jeg trives med det nå om dagen, men jeg ser for meg at det kan endre seg om noen år.