Jeg mener at dette evige utdannings-maset vi får tråkket inn i skallen helt fra vi er gamle nok til å begripe hvordan skolesystemet funker, er utrolig unødvendig.. Vi skal være ferdig utdannede i midten av 20-årene, få noen kroner mer i året, og slite med studiegjeld til vi er godt over 50. I tillegg kommer selvfølgelig boliglån. Deretter følger forbrukslån til hytte/bil/båt/etc fordi vi ikke har råd til å spare grunnet de 3-4 sydenturene vi må ha i året for å vise hvor vellykkede vi er, og all denne gjelden vi har opparbeidet oss.
Jeg droppet ut av skolen etter ett år på VGS, når jeg ikke kom inn på den linja jeg ville på grunn av for lavt karaktersnitt.. Hvorfor må jeg ha høye gym- og naturfagkarakterer når jeg vil jobbe innen IKT? Eneste alternativet var å ta opp fag som privatist (noe jeg vet ved meg selv at jeg aldri hadde klart) eller gå en annen linje og bli noe jeg ikke kunne tenke meg å jobbe med resten av livet.
Jeg var heldig og fikk meg en relativt bra betalt jobb, som jeg trives i, to uker etter skolestart, og har nå fast ansettelse der. Jeg har i løpet av under to år overmøblert gutterommet med nye møbler jeg kan ta med meg når jeg flytter ut, og spart opp nok penger til lappen og bil. Innen jeg er 22 har jeg råd til å ta opp lån til egen leilighet.
Jeg vil kanskje ikke har råd til å ta meg ørten turer til varmere strøk hvert år, hytte på fjellet, og den fineste bilen. Men dette stopper meg ikke fra å være lykkelig.
De fleste jeg kjenner som gjør det over middels godt på skolen, eier ikke sosialt liv da tiden de kunne brukt på moro blir sløst bort på "fremtiden". Jeg møter på jobb kl 8 og går hjem igjen kl 4, resten av døgnet bruker jeg på ting jeg liker å gjøre, og likevel klarer jeg å spare godt over halvparten av lønnen min. Jeg har det helt "åll reit" og er godt fornøyd med det.