Cope for foreldre. Det finnes ikke medisinering for autisme, utforbi det man kan skrive ut som beroligende til vanlige mennesker.

Folk med moderat til alvorlig autisme trenger jo betydelig tilrettelegging, er ingen tvil om det. Men for de som er "høyt funksjonelle" osv., er det egentlig veldig lite å få ut av, utenom at lærere osv. kan være litt mer på banen for å steppe inn og beskytte i det sosiale når det gjelder terging og mobbing.

Har gått i klasse med både "høytfunksjonelle" (dog svake sosiale antenner), moderat autistiske og alvorlig autistiske personer, i tillegg til å ha hatt søskenbarn i inngiftet familie med moderat til alvorlig autisme.

De som har mildt og eller høyfunksjonell Asperger's er de som har minst å hente, fordi de har størst risiko for å bli mobbet, gjerne fordi de er godsinnede, men sosialt awkward, og inviterer seg selv inn i samtaler hvis noe de selv liker ekstra godt dukker opp som samtaletema. Samme greie med moderate autister, men fra erfaring så er de enda mer awkward, misforstår konteksten mye mer tydelig, og kan fort gå "all out" (begynner å snakke om sine favoritt animer eller sonic the hedgehog eller hva enn det måtte være hvis noen nevner Asia eller Japan i en setning). De moderate autistene jeg har møtt på er stortsett veldig tilbakeholdne sosialt overall, og er nervøse og trekker vekk fra øyekontakt, stort sett.

Jeg har faktisk datet ei med moderat Asperger's og en gang. Vi gikk på en kaffe sammen, og kom plutselig på å snakke om interesser. Of hun var virkelig virkelig obsessed med tog! Hun snakka mye om Thomas toget, sa at brukernavnet på youtube var [thomastogrelatert], kunne aaaalt om tog og hva som skjedde på øya Sodor, og hadde lagd fanmade Thomas tog sketcher på youtube i mange år. Synes det var nokså flaut at hun snakket så høyt og ufiltrert om dette ved kaffebordet, men prøvde å drite i det og heller tenke på at ingen rundt oss visste hvem jeg har uansett. Point being: Kanskje hun ikke brydde seg, kanskje hun aldri har blitt fortalt, eller kanskje hun ikke forstod at det mildt sagt er flaut for meg som voksent menneske å ha dyptgående samtaler om hvor mye man liker barnetv figurer.

Til sist: han med ekstrem autisme. Han var en gang i uken i lunsjen ved oss, og var på papiret en del av klassen vår, men i praksis så var han i eget klasserom/special need avdeling resten av skoleåret. Dette har på ungdomsskolen. Vi fikk beskjed på forhånd om at han hadde special needs, og behandlet han ekstra fint, spesielt siden vi kun så han en gang i uka. Han smilte og har stort sett glad, men sa ingenting. Når vi andre tok initiativ til å snakke med han så svarte han med sitt eget språk: Flakset med armer, trampet med bena, lagde høye lyder osv. Det var umulig å ikke bli glad i denne karen, han var virkelig en gledesspreder. Men det hadde fort blitt til en irritasjon om han hadde vært rundt oss i klasserommet under faktiske timer, og det var akuratt passe mengde at han med oss en gang i uka, i 30 minutter.

Så min erfaring og personlige mening er at det er bra at det finnes et navn på diagnosen Autisme, da dem med moderat til alvorlig grad autisme kan få mye til nytte ut disse diagnosene. Det er ingen spesiell medisinering som fungerer, men noen autister kan få hjelp til å bedre forstå seg selv, og samspillet med andre mennesker.

Dessverre så er det slik at jo nærmere man kommer normal og "høyfunksjonell" autisme/Asperger's, så blir det mindre og mindre til nytte for vedkommede. Jeg har et inntrykk av det er i større grad veier over til å være cope for foreldre, slik at de kan avlaste skyldfølelse, evt. få "rett" til å bagatellisere eller vite hva som er best, på vegne av ungen sin, og bruke diagnosen som et frikort.

Jo høyere funksjon det er snakk om, jo mer refleksjonsevne er det som regel også, og da ender diagnosen lett opp til å bli en diagnose som ikke gir noe svar eller hjelp, utenom en merkelagt som sier at man er født mentalt defekt, i tillegg til at andre mennesker alltid har "lov" til å undervurdere og overstyre ens egen dømmekraft, både emosjonelt og handlingsvis.

Jeg er jo åpenbart prega av hva jeg har opplevd da. Uansett om dem som leser second guesser og tenker at jeg virker typisk aspergersk eller ikke, så har jeg erfaring i å leve under diagnosen Asperger's med høy funksjonsevne. Jeg vet at jeg jeg har rett til å si at jeg vet hva jeg snakker om. Å drit i strawmans og flisespikk på utsagnene mine.