Er det med å slippe ventetid for behandling noe som er spesielt for diagnosen Bipolar? Grunnen til at jeg spør er at andre alvorlige diagnoser innen psykiatrien har tildels svært lang ventetid for behandling. Og det og komme fra diagnose til behandling hos spesialister kan være et løp som tar mange år. Bare noe så enkelt som å starte med poliklinisk behandling ved lokal DPS kan brått ta halvannet år.

Og etter behandling så er det kanskje behov for en ny runde, og det skulle man ellers tro at en som alt er i systemet vil komme raskt inn, men det er ikke alltid tilfellet. Og så er det dette med henvisninger til spesialisthelestjenesten (er det korrekt?) for de som trenger lengre døgnbehandling. Også kan det være halvannet års ventetid. Så hele løpet før behandling hos de beste kan ta mellom 2-5 år.

Om dette er endret for diagnosen Bipolar er det jo kjempefint. Da er det bare å håpe at det også blir langt raskere behandling også for andre diagnoser.

Det er direkte trist at mange psykisk syke mennesker blir gående uvirksomme og psyke i mange år, med store psykiske plager, og alt det medfører. Som tap av jobb, tap av venner og relasjoner, slitasje på familie etc. Når en ser psykiatrien fra utsiden så virker det nesten som alt som kan gå galt må gå skikkelig galt før det er virkelig hjelp å få. Og da blir jo også veien tilbake langt tøffere, og for noen så kommer de aldri tilbake feks i jobb, eller klarer å opprette positive relasjoner eller komme igang med å leve livet.

Spesielt ille er det å se unge mennesker som er i starten av voksenlivet falle sammen, studenter som ramler av studiene pga psykiske plager de ikke får behandling for, eller mennesker som har jobbet hardt for en posisjon i arbeidslivet falle fra.

Har tenkt mange ganger at om vi bare kunne fått fortgang i behandlingsløpet, uten kø, så ville vi kanskje fått de som sliter raskt nok tilbake til livet før de har kjørt alt i grus. Slik at de klarer å bevare relasjoner, unngår mangeårige hull i CV eller unngår at graden de studerte tar minst dobbelt så lang tid som normert. Og kanskje hadde det også blitt færre som hadde falt fra, færre som hadde isolert, færre ensomme seg og færre som ender uføre. Og tenk hva det gjør med selvfølelsen og selvbildet til folk å bli gående å vente på rett behandling i flere år mens symptomtrykk og plager øker alle rundt de lever livene sine, får seg kjæreste, kjøper bolig eller starter karrieren. Slike ting er ikke selvsagt for mange som sliter psykisk. Og jo lengre de blir gående uten behandling og får kjenne på skamfølelsen av å ikke strekke til jo tyngre blir det kanskje å komme til overflaten.

Riktig hjelp i rett tid tror jeg er uvurderlig innen psykisk helse.