Hupp.

Har flere venner som er bipolare, et nært familiemedlem som var sertifisert gal og jobber selv innen helseforskning (men er ikke lege). Gir som regel vettuge helseråd, men ikke ta det som gospel.

Noen punkter:
1. Det er riktig å være kritisk til medisinering. Mye av medisinbruken på psykiske lidelser dreier seg mer om samfunnets behov enn å hjelpe individet. Det finnes ingen magisk måte å bli "frisk" på.

2. Det er lurt å ta kontakt med lege nå. Om opp/nedturene i framtiden blir sterke nok til at virkningene på livet ditt er verre enn virkningene medisineringen vil ha, er det veldig lurt om du allerede har en historikk og oppfølging fra legen din på dette.

3. I motseting til andre lidelser har bipolarhet ingen psykologiske triggere (turbulent oppvekst etc). En psykolog kan være nyttig og komme med vettuge innspill, men kan også være fullstendig bortkastet tid.

4. Det kan være lurt å sørge for å unngå å bli diagnosert, fordi det vil/kan gjøre det vanskeligere å få lån/forsikring etc. Det ordner seg som regel, men det er noe drit i å ikke kunne krysse av nei for i om du har blitt diagnosert med psykisk lidelse eller ikke. Jeg har derimot ikke hørt om "normale" tilfeller hvor noen blir diagnosert mot sin vilje, så det skal være trygt å oppsøke lege.