Jeg har hatt mange småpsykotiske tilstander. Det er vanlig at det inntreffer, for å si det sånn. Første jeg merker er at humøret blir dystert, og mister litt kontroll over tankene mine. Hender seg at jeg ligger i senga og skal sove, og føler jeg får aha-opplevelse etter aha-opplevelse og tenker feks "Åjaaa, det var derfor x eller y skjedde ja! Det var DET han mente med det han sa. Nå skjønner jeg!", og så videre. Føles som om at når jeg ikke har tatt amfetamin, så går verden meg hus forbi. Amfetamin er liksom veien til visdom.

Når jeg får slike tanker, så vet jeg at jeg ikke kan pushe det mer. Trenger ikke å gå 20 timer våken engang før det blir sånn, og da kaster jeg inn håndkleet. Men det greide jeg ikke alltid når jeg var litt yngre.
Pusher jeg det lengre, så får jeg noen ganger en derealisert opplevlse som ingen ringere enn Stephen King har beskrevet perfekt. Han skrev:
"...når du kommer hjem og legger merke til alt du eier hadde blitt fjernet og erstattet av en nøyaktig erstatning. Det er når lysene slukker og du føler noe bak deg, du hører det, du føler pusten mot øret, men når du snur deg, er det ingenting der"

Alt føles.. Uekte. Og jeg blir iakttatt av skikkelser som står i døråpninger, altså skyggemenn. De pleier å være mørke, rare skikkelser som forsvinner med en gang jeg prøver å se rett på dem. Pleide å være ganske redde for disse, men har sett så lite til dem de siste par årene at jeg tenker ikke særlig på det. Dette er det minst ubehagelige av mine symptomer, for å si det sånn.
Er jeg våken enda litt lengre så kan jeg høre musikk i bakgrunnen konstant. En slags melankolsk trall som jeg ikke aner hva kommer fra. Den er minst like creepy som skyggemennene.


En gang toppet det seg skikkelig. Skulle gjerne ha skrevet hele historien, men har fortalt denne til å så mange at jeg velger å bare fortelle i grove trekk her. Så et par deler av historien uteblir, men here goes:

Det var første og siste gangen jeg hadde vært våken i nesten en uke i strekk. Dette er mange år siden, så detaljene er litt uklare, men mener jeg sto på badet og barberte pungen eller noe annet pervy. Så banken det på døra, og når jeg åpnet stod det en politidame der som lurte på hva jeg drev med. Aner ikke hva jeg svarte eller hva jeg tenkte, eller hvorfor hun kom, men greide å snakke meg unna, som alltid. Så hun dro igjen. Men ikke før hun hadde smelt igjen døra etter seg satt det masse folk i stua, og det var da jævlig hyggelig. Vi tente lys, og satt på gulvet og snakka om løst og fast. 3-5 stykker, typ. Så tenkte jeg faen, vi må stikke herifra før politiet kommer igjen. Så jeg vekte samboeren min og vi heiv oss i bilen. Fortalte hun samboeren min om alt som har skjedd, for det var på dette tidspunktet ikke rent lite, men kan ikke fortelle alt her.
Jeg kjørte, og hun satt i fremsetet, og kompisene i baksetet.
Jeg rygget ut og fortsatte praten med kompisene mine, noe som var en ganske skremmende opplevelse for hun jeg bodde sammen med, fordi det satt ingen der, og jeg snakket til løse lufta. Hun har fortalt i ettertid at hun hadde funnet en ring med lys midt på gulvet som så skikkelig creepy ut. Talglys liksom. Sånn skikkelig demonutdrivelsesvibber.
Jeg snakket videre med kompisene mine i bilen, og en av dem fortalte meg at det lå en sprøyte på badet mitt som jeg hadde glemt av. Så vi snudde sånn at jeg kunne ta med meg denne. Åpnet baderomsdøra og fikk øye på den, lå akkurat der han hadde sagt den lå. Men når jeg tok på den, så gikk den opp i røyk inni hånda mi. Noe som endelig var nok til at jeg skjønte at de var noe som skurra alvorlig oppi hodet mitt. Så vi dro igjen, og jeg bestemte meg for å hive innpå et par hundre milligram seroquel. Det trengtes.
Men det slutter jo ikke der... For jeg våkner dagen etterpå, og vi drar tilbake til der jeg bodde. Så går jeg på badet for å pisse. Og tror du ikke det er en liten inntørket blodflekk på akkurat samme sted som sprøyta lå?

Det øyeblikket der jeg griper etter sprøyta, og den bare forsvinner inni hånda mi, er det mest skremmende jeg har opplevd i voksen alder. Og da jeg så blodflekken dagen etterpå igjen er en god nummer to.