Jeg har ett litt blanda bilde av hvordan det fungerer i psykiatrien, har brukt de siste 5 årene av livet der, og sånn sett blitt så frisk jeg kan og har starta ett normalt liv. Jeg var også i gruppeterapi, som jeg hadde enormt god nytte av. Men her er det ganske mange faktorer som utgjør totalen;
- Økningen av gruppeterapi tror jeg henger sammen med nettopp den lave bemanningen + hinsides masse henvisninger, hvis de skal ha sjangs til å hjelpe engang en prosentandel, er dette en mer effektiv måte å jobbe på. Her må det dog sies at f.eks traumebehandling selvsagt aldri kan eller bør foregå i plenum, så det er overhodet ikke alle det passer for.
- Folk blir hevet ut av behandling altfor fort, og rehenvises i veldig mange tilfeller. Inntaksleder på det lokale DPSet her snakka om at det var så mye som 80% som henvises på nytt.
- En annen ting jeg har observert (ta det for det det er, en tidligere pasients lite empiriske observasjon): mange tror at psykologen bare kan si en magisk setning, så blir de friske, og er lite villige til å jobbe for egen endring. Da blir man ikke bedre.
- Jeg tenker med skrekk og gru på folk som ikke er ressurssterke eller har folk til å hjelpe de med å mase seg til behandling, nav og faens oldemor. Selv måtte jeg skrive ett 14 siders dokument om hvorfor jeg var sikker på jeg hadde ADHD, for da jeg spurte behandleren min første gang, fikk jeg blankt nei. Det er det langt ifra alle som makter, å ta kampen med alle disse institusjonene og etatene man må innom i en sånn prosess.
- Majoriteten av menneskene jeg har møtt i min tid som psykiatripasient har oppriktig vært opptatte av mitt ve og vel, men er like fastlåste som pasientene er, der de springer fra pasient til pasient (som alle burde fått timer oftere), og siden må bruke lengre tid på ett skjemavelde av en annen verden. Jeg skjønner at ting må dokumenteres altså, men kanskje hadde de hatt mer tid til å faktisk hjelpe folk, om man hadde hatt ett smoothere system for sånt.