Tråd: Straffe barn
View Single Post
Sitat av *pi Vis innlegg
Tror vi er enige. Barns velferd, eller hvilken kultur vi har for å behandle barn, er et samfunnsspørsmål og ikke en privatsak. Baksnakking og kritikk av normalvariasjoner gjør det sannsynligvis vanskeligere å diskutere, da ingen tør å avvike fra normen eller be om hjelp. Det var derfor jeg presiserte at jeg også kjefter av og til. Jeg vet at det ikke er bra, men hvis alle later som om de alltid får det til så blir det vanskelig å innrømme at man sliter. Men jeg bruker ikke kjeft og skriking som metode, og vil ikke normalisere verbalt misbruk.




Trist at dere vokste opp med det. Det er ikke greit. Man trenger overhodet ikke bli slått for at det skal være vold/mishandling. Man trenger ikke heve stemmen engang. Silent treatment, foraktfulle blikk, latterliggjøring forkledd som "humor", påføring av skam, gaslighting, guilt tripping... Det er mange måter å mishandle et barn på. Har ikke sett mye forskning på det, men det jeg har sett tyder på at psykisk vold som enkeltfaktor sterkere predikerer senere problemer enn fysiske og seksuelle overgrep. Sterkere blir effekten ved kombinasjon av flere.



Svaret på det spørsmålet begynner lenge før ungen er 15. Har du ikke skapt en god relasjon før, så kan du drite i å gå inn og bestemme over en tenåring. Og ja, ungen kommer til å bryte reglene dine. Det er en naturlig og sunn del av det å bli voksen og selvstendig, akkurat som at treåringer skal nekte å ta på seg sokker. Det er en identitetsprosess. 15åringen trenger noen klare rammer og forventninger (også for at det overhodet skal være noen regler å bryte), og en trygghet i bunn som gjør at de kommer til deg når de skjønner at de har gjort noe skikkelig dumt. De hører på deg når det gjelder, men da kan ikke alle regler være like viktige, og ingen må være viktigere enn relasjonen.


Tror ikke folk tenker på kjeft som tydelige beskjeder. Det går fint an å si til et barn at det de har gjort ikke er akseptabelt. Det jeg mener med kjeft er å bruke volum og hardhet som et virkemiddel for å tvinge den andre til å overgi seg. Det hender jo faktisk man må irettesett voksne også, men sjefen din skriker ikke til deg når hen irettesett deg (forhåpentligvis). Det er uakseptabel maktbruk overfor voksne, og bør være det overfor barn også.

At barnet ser at du er frustrert, "åhrrr, nå har jeg sagt tusen ganger at du skal henge opp jakken din!" er ikke nødvendigvis noe de tar skade av. De tåler å se at du har følelser. Men ikke bruk følelsesuttrykk som sinne (eller tristhet, sårethet eller andre følelser for den del) instrumentelt for å manipulere ungen til å innrette seg. Og ikke bruk ungen din som utløp for frustrasjon og andre følelser du ikke orker å ta ansvar for selv.
Vis hele sitatet...
Fantastisk innlegg, stappfull av gode poenger

Ren kjeft og roping som utløp for frustrasjon over barnet og til og med andre ting som ikke har noe med barnet å gjøre kommer alltid til å være meget skadelig for forholdet mellom barn og forelder. Da mener jeg et volum som er langt høyere enn nødvendig og et budskap som ikke er saklig. Det er fullstendig unødvendig og det kommer ikke til å hjelpe på oppførselen man vil at det skal hjelpe på. Tvert i mot. Og det kommer til å skade autoriteten til den som gjør det.

Irettesettelse er en helt annen ting og det er både innafor og nødvendig. Man kan irettesette en man oppdrar uten å heve stemmen noe særlig, og jeg vil påstå at det sannsynligvis hadde funket mye bedre.

Forelder/barn er et meget asymmetrisk forhold. Som forelder er man i en situasjon der man vet best, og bestemmer. Man har også fordelen av å (som regel) faktisk være ferdig utviklet både kognitivt og fysisk. Da sier det seg selv at man må holdes til mye høyere standarder.