Ja, det er nettopp det. De tankene der er en pest å en plage. Ødlegger så utrolig mye. Derfor er det så utrolig viktig å heller forsøke å tenke på den kosen du kan få ut av det og heller «låse» tankene på det. De tankene der ødlegger liv, bokstavlig talt. Noe mer destruktivt skal en jammen lete lenge etter.

Men at det er utrolig tøft å presse seg selv er det ingen tvil om. Men dette er slik generelt til alle som måtte lese, som sliter med lignende; vær så snill og ta den utfordringen, selv om det er beintøft. Ikke gap over for mye, men begynn med det som er oppnåelig. Realistiske mål er viktig. At en ikke orker den ene dagen spiller ingen rolle, da forsøker en bare neste dag. Det er ingen som kommer å skyter en og det er fult lovlig å feile, eller at ting ikke går helt som planlagt.

Alternativet en sitter igjen med til slutt kan være så mye verre. Fortsetter en bare å tenke slik så mater en bare de tankene hele tiden. Får en for store problemer så søk profosjonell hjelp.

Ja, det er ett godt stykke arbeid en skal gjøre med seg selv, og en kan gjerne frykte det og være redd. Men er det noe bedre å være redd i 8 år før en drar rævva si på ett foreldremøte som en har vært livredd? I forbanna 8 år venta jeg. Hva faen feiler det meg? Etter møte så tenkte jeg; dette var jo ikke så ille.. Skal jo innrømme at det faktisk var en positiv opplevelse.

Jeg er ganske forbanna på de tankene, vil helst si at en ikke skal ta de seriøst i det hele tatt (men hvem er det en egentlig prøver å lure her? selvfølgelig tar vi de seriøst). De er bare tulletanker som ikke er verdt 5 øre i mine øyne.

8 år...

Noen som slår den eller? Kan jo dra igang en konkurranse her Er så skuffa over meg selv at det ikke kan beskrives. Beklager, ble nok ett langt innlegg det her