Hva som defineres som fattigdom i Norge i dag er jo en ting, men det er mange som vokser opp veldig nærme den grensen som har blitt definert som fattigdom. Og de som vokser opp i dag under stusslige kår, vil på mange måter møte mye av de samme utfordringene som de som befinner seg under den såkalte fattigdomsgrensen.
Hvis man har mat på bordet og slipper å gå sulten og har en seng å sove i, så er det vel og bra og mer enn hva mange andre har, men man kan fort havne veldig utenfor resten av samfunnet.

I dagens samfunn er det vanskelig å gjøre noe uten at det koster penger, eller sagt litt annerledes, det er vanskelig å finne folk å henge med som kun driver med ting som ikke koster penger.
Skal man besøke en venn som bor i nærheten, kan man bruke bena og det trenger ikke nødvendigvis å koste penger, men for å ha et nettverk/venner i dag, er man nesten avhengig av en mobiltelefon.
En mobiltelefon trenger ikke å være dyr, men for noen kan det være for dyrt, og selv om du har mobiltelefon, så er det ikke sikkert du har penger til å være med på det som skal skje, pizza, bowling, kino, gaming osv.

Selv har jeg vokst opp med alenemor som i perioder hadde 2 jobber for å få endene til å møtes.
Jeg begynte å gå med avisen som 13 åring for å få meg litt lommepenger og for å kunne kjøpe klær selv, da moren min ikke hadde råd til merkeklær, og stort sett alt jeg gikk med av klær som barn var enten arvet fra slekt og min mors venner eller kjøpt på Låven (Låven var en love der de solgte brukte klær til kilopris).

Mange vil nok si at vi var fattige, men min mor var veldig flink med de få kronene hun hadde og var flink til å lage mat.
Lite mat ble kastet og ofte hadde vi noe hun kalte for uke-revy, som besto av rester fra det vi hadde hatt av middag gjennom uka.
Og selv om jeg så at mange andre hadde mye vi ikke hadde, føler jeg ikke at jeg ville hatt en bedre barndom dersom jeg hadde hatt tilgang på flere ting.

Hvor man bor i Norge har nok også mye å si på når folk føler seg fattige.
Nå har østkanten av Oslo, som jeg vokste opp på, endret seg veldig fra da jeg var barn, og akkurat hvor det er minst attraktivt å bo i Oslo idag er jeg veldig usikker på.
Likevel, om man sammenligner hva "beste vestkant" mener med hva "verste østkant" mener er å være fattig, tror jeg man vil få store forskjeller.
Og jeg vil også tro at fattigdom er geografisk avhengig, også innad i et land, eller i en by som Oslo.

TL;DR
Jeg mener at fattigdom er veldig subjektivt og at selv om man har et sted å bo og ikke trenger å gå dager uten mat, i stor grad forsatt kan føle/kalle seg fattig.