Jeg liker det ikke i det hele tatt, men jeg hadde egentlig kommet til samme konklusjon før jeg postet tråden. Realistisk sett, med presset norsk økonomi og flere asylsøkere, vil det ikke være ressurser nok til et omskoleringsprogram i størrelsen som antakelig må til når det gjelder en del av dem. Det smaker jævlig vondt å si det, både politisk fordi jeg i utgangspunktet er ganske rød, og personlig fordi jeg har gode venner som kom hit som flyktninger. Derfor kan jeg ikke bare slippe dette uten å i det minste prøve. Jeg innså på forhånd at det ville fremstå som naivt, men jeg kunne ikke simpelthen slippe saken uten å strekke meg så langt som mulig i søken etter en slags løsning. Jeg lot det med vilje gå litt tid før jeg sjekket tråden igjen, for å la eventuelle alternative røster slippe til. Jeg registrerer med interesse, dog uten overraskelse, at segmentet av brukere som ofte er på hugget med nedlatende karakteristikker av de som stiller spørsmål ved kursen som har blitt ført i politikken hittil, glimrer med sitt fravær i denne samtalen.

For det det var det tråden var ment som; ikke en debatt, ikke en pissekonkurranse i rød eller blå retning, men et utgangspunkt for en ærlig samtale i håp om å få frem momenter som kunne hjelpe til og/eller oppklare i den videre debatten. Jeg ser med glede at folk er i ferd med å våkne opp, og at fokuset nå ligger der det hører hjemme; på problemet med å integrere menn fra patriarkalske kulturer med arkaiske kvinnesyn.

I tillegg til problemene med å integrere menn fra machokulturer som allerede er illustrert tidligere i tråden, var det kanskje på tide at noen nevnte elefanten i rommet. Jeg unnlot med overlegg å inkludere religion i den innledende posten, fordi kvinneundertrykkende machosamfunn i utgangspunktet er et universelt problem, spesielt i U-land. Dog føler jeg det er viktig å belyse alle bakomliggende faktorer, og en analyse av problemet kan vanskelig kalles grundig om man ikke inkluderer religionsaspektet. For mens de fleste former for institusjonalisert kvinneundertrykking som foregår i verden er tett knyttet til stammekultur og -tradisjoner, er praksisen også dypt sammenfiltret med religionsutøvelsen i de aktuelle samfunnene der islam er den gjeldende religionen.

Vi må sevlfølgelig huske på at det finnes mange muslimer som er moderate i sin tilnærming til doktriner og religiøs praksis, men vi kan heller ikke glemme at problemet med en utdatert verdensanskuelse basert på Sharia-lovgivningen gjennomsyrer store deler av den muslimske verden (Quillam - korreksjon av Quillams tall).

Det er på det rene at imamer verden over, uavhengig av om de er salafister (bokstavtro islamister) eller "bare" fundamentalister (de fleste imamer tilhører den siste gruppen) preker om hvordan vestlig kultur er umoralsk og forkastelig. Samtidig som de færreste støtter trakassering av vestlige kvinner, sammenlignes måten kvinnene våre kler seg på ofte med å la en utildekket kjærlighet på pinne e.l. ligge ubevoktet, og unge menn med maur eller hunder som ikke kan noe for sine handlinger. Skylden flyttes dermed over på ofret, og unge muslimer får ikke moralsk rettledning fra den kilden som antakelig har størst forutsetning for å gjøre et inntrykk.

De fleste mennesker i den arabiske verden enten kan ikke noe annet språk enn arabisk på et tilfredsstillende nivå, eller de har ikke tilgang på stort annet enn arabisk litteratur og multimedia. Det oversettes flere bøker til spansk hvert år enn antall bøker oversatt til arabisk de siste 1000 år. Det finnes dog over 100 arabiske TV-kanaler, de fleste av dem eid og drevet privat. På mange av disse er konspirasjonsteorier som ville fått Alex Jones til å rødme, mainstream. Jødehat er normen snarere enn unntaket, og forrykte påstander om Vesten og jødene gjentas ad nauseam. Selv i tilsynelatende moderne samfunn som Egypt ligger den gjeldende diskursen på et nivå som ville vært uhørt omtrent hvor som helst ellers.

Selv om det foregår en debatt muslimer imellom som vi skal være klar over, og hvis modige moderate stemmer må støttes opp om og beskyttes, synes det dessverre slik at den generelle holdningen i den arabiske verden er rimelig gammeldags. Den algeriske forfatteren Anwar Malek beskriver det kulturelle problemet på en måte ingen vestlig person kunne ha gjort uten å begå sosialt og akademisk selvmord, og det finnes et utall eksempler fra religiøse autoriteter på hva som er innafor når det gjelder utallelser om kvinner.

Nå vil kanskje noen si at jeg har beveget meg faretruende langt vekk fra premisset, nemlig å få til en løsningsorientert samtale. Å "skjære alle over én kam", enten direkte (noe jeg ikke gjør) eller inderekte (ved å utelukkende fokusere på det negative - noe jeg i foregående poster har vist at jeg ikke gjør), kan virke mot sin hensikt og bidra til ytterligere polarisering og radikalisering, får man gjerne høre. Men dette er, i likhet med generaliserende holdninger de fleste ville sidestilt med rasisme, en form for bigotteri (eng. bigotry - trangsynthet, forutinntatthet) som kalles "det myke bigotteri av lave forventninger". Det er en idé om at innvandrere fra mindre utviklede kulturer er som barn å regne, og ikke kan holdes ansvarlige for praksis som avviker sammenlignet med vestlig tenkte- og væremåte.

Men handlingene som danner grunnlaget for hele denne samtalen, altså utbredt trakassering av vestlige jenter, er noe enhver som ikke er en ekstremvariant av jihadi-salafist, kan forkaste som umoralsk på prinsipielt grunnlag. Problemet, eller mye av det, er som tidligere indikert ansvarsfraskrivelsen og unnvikelsen, kombinert med den grunnleggende "oss og dem"-tenkningen som forfektes i moskeer verden over, også i Norge.

Litt historie kan også være med på å kaste litt lys over holdningene som ligger bak problemene vi nå må hanskes med. Nå har verken europeere eller amerikanere noe å slå seg på brystet over når det gjelder slaveriets historie, men et interessant moment i oversiktsbildet av islam er når de forskjellige landene avviklet slavehold. Det ottomanske kalifatet holdt tradisjonelt kristne jenter og kvinner som sexslaver, men sluttet med dette i 1882, midt i en periode der vestlige kolonimakter avviklet slaveriet både i egne kolonier og hos handelspartnere. Utviklingen fortsatte utover første halvdel og midten av 1900-tallet. Foruten Bhutan, et til da arkaisk fjellkongedømme i Himalaya, som forbød slavehold i 1958, er det kun muslimske land på listen helt ned til 1928, da Nepal gjorde det samme. Etter 1960 var det fremdeles en rekke land som praktiserte slavehold, og som kun motvillig føyet seg etter FNs menneskerettighetserklæring av 1948: Niger (offisielt 1960) Saudi Arabia, Yemen (1962), De forente arabiske emirater (1964), Oman (1970), Mauritania (offisielt 1981), Niger (straffbart i 2003), Mauritania (straffbart i 2007) - (Wikipedia). Det er m.a.o. slik at mange toneangivende religiøse ledere bor eller har opphav i land de selv kan huske fra tiden da slavehold var akseptert. Jeg mener det er naivt å tro at moderne lover påtvunget av vantro handelspartnere har reformert grunnholdningen blant de geistlige i nevneverdig grad.

Selv om en skal vokte seg vel for å beskylde brorparten av verdens muslimer for å støtte sexslaveri og/eller trakassering av "urene" kvinner, er det ikke til å komme bort ifra at islam har en viktig rolle å spille her. Det finnes som DumDiDum nevner, dårlig integrerte enklaver med innvandrere av varierende opphav rundt om i verden. Dette byr utvilsomt på utfordringer, og med hver av dem følger helt sikkert et eget sett av problemer knyttet til utdannelse, jobb osv. Det forekommer naturligvis også konflikter med "innfødte" og andre etniske grupper, og seksuell trakassering er sikkert en del av problemet i noen tilfeller. Men slik en utbredelse av antiliberale, kvinnefientlige holdninger og praksiser som den man finner i store deler av den muslimske verden, i en slik grad at det skaper alvorlige problemer når kulturkollisjoner oppstår, er det vanskelig å finne eksempler på i moderne tid i ikke-muslimske befolkningssegmenter.

Det jeg prøver å komme frem til, er at problemet vi står overfor må bekjempes både kulturelt og ideologisk. Det kulturelle aspektet kan vi alle være med på å påvirke, ved å a) være så inkluderende som mulig og b) gå foran med et godt eksempel. Likevel hjelper ikke dette stort når religiøse autoriteter advarer de troende mot å bli venner med eller på andre måter alliere seg med de vantro, selv om de virker hyggelige og snille. I tillegg til kulturell direktepåvirkning, må det legges et større press på imamer og predikante om å ta for seg problemene som oppstår i forbindelse med integrering på en måte som er egnet til å underbygge moderate strømninger og et moderne syn på menneskerettigheter generelt, og kvinners rettigheter spesielt.

Jeg vil til slutt vende tilbake til det vi selv kan gjøre. At løpet tilsynelatende allerede er kjørt i enkelte deler av Europa, er et problem. Jeg har selv en datter som snart runder 13, og har full forståelse for de som velger å ikke ta noen sjanser og holder barna sine unna. Jeg fikk selv nylig et asylmottak nærmest vegg-i-vegg, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ble lettet da det ble informert om at de innflyttende utelukkende består av barnefamilier. Jeg kan også godt innrømme at jeg allerede har lagt planer om å utstyre poden med forsvarsspray og grunnleggende kunnskap om selvforsvar i løpet av det neste året. Samtidig handler det for meg om å ha en pragmatisk tilnærming. Å konsekvent utelukke flyktninger fra den arabiske verden (som inkluderer Nord-Afrika) fra enhver form for samkvem vil, slik jeg ser det, virke mot sin hensikt, all den tid en slik praksis underbygger polarisering mellom vestlige og ikke-vestlige. Dette vil føre til en generell frykt i befolkningen for alle med arabisk eller nord-afrikansk utseende, og sinte unge menn fra nevnte områder vil oppleve få bekreftet det de har blitt fortalt om at Vesten ser ned på dem og undertrykker dem der det er mulig.

Jeg vil i denne sammenheng trekke eksemplet med mine to somaliske venner fra denne posten inn i en tenkt setting. Jeg innrømmet at jeg kunne se for meg disse to la seg rive med i en setting lignende den i Köln. Jeg er dog like overbevist om at de begge ville ha forsvart min datter om de skulle bli vitne til uakseptable handlinger, uavhengig av hvem gjerningspersonene var, men antakelig mer basert på vennskap og lojalitet enn personlige ideologiske og/eller kulturelle erkjennelser. Å ha noen allierte på innsiden er i de fleste tilfeller bedre enn alternativet.

For dette handler, til syvende og sist, om å gjøre det beste ut av det. Vi har et problem, og samfunnsdebatten har heldigvis nå kommet så langt at det er lov å innrømme at vi har et problem uten å bli brennmerket av den politisk korrekte eliten. En snarlig og/eller enkel løsning på problemet synes ikke å presentere seg, men jeg har pekt på enkelte ting som bør vektlegges i det videre, både når det gjelder press på religiøse autoriteter og inkludering. I tillegg til alt dette må det naturligvis vektlegges strengt overfor nyankomne unge menn at konsekvensene av slike handlinger er harde og ufravikelige; dette må også følges tett opp av ordensmakten og myndighetene. Nyheten om at en bekjent er blitt straffet og utvist, sprer seg fort i disse miljøene, og selv om mobbmentalitet innebærer mekanismer som ofte ikke lar seg overstyre av slik kunnskap, vil den kunne bidra til å motvirke mindre enkelthendelser i det daglige.

Dette ble nok mer og mer rotete enn nødvendig, beklager det. Jeg tar likevel sjansen på at jeg klarte å formidle hovedpoengene mine uten for mye skurr.