SleggeFett: Forstår følelsene dine, men det er nettopp slike ting vi må prøve å unngå.

DumDiDum: Du har et poeng der. Jeg er forsåvidt enig, men tenker samtidig at noe må vi prøve.

Her og nå tenkte jeg bare jeg skulle prøve å gi litt kontekst til hvordan en fyr som er med på noe sånt, kan være ellers. Jeg har via jobb vært godt kjent og delvis venner med en hel skokk konservative muslimer i min tid, og diskutert et par relevante temaer med noen av dem. Vi snakker dog her om somaliere, ikke arabere (selv om Somalia har vært tett knyttet til den arabiske verden i mange hundre år).

Begge (som de fleste somalierne jeg hadde med å gjøre) tok litt tid å "gå inn", dvs. lære opp i ting som å komme tidsnok og bare ta pause i pausetiden. Her er det kanskje greit å nevne at jeg ofte fikk disse gutta rett fra asylmottaket. Etter noe tid ble de uproblematiske, gode bidrag til staben begge to.

Den ene var vel midt i tjueårene da han kom med en betroelse. Om sommeren, når det iblant satte seg ned en snerten snelle med liten kjole e.l. ved siden av ham på bussen, hendte det at han ikke turte å gå av på holdeplassen sin, pga. den bankende ereksjonen han automatisk fikk og ikke kunne gjøre noe med. Du kan jo prøve å sette deg inn i situasjonen selv; se for deg at du har vokst opp i en familie- og samfunnssituasjon der gutter og jenter holdes adskult fra de begynner å utvikle former. I en sånn situasjon ser jeg for meg at selv et glimt av en jenteankel ville vært opphissende. Han var ca. 25. Denne fyren måtte jeg gi en advarsel for seksuell trakassering, da han ikke forsto at det betydde nei når han hadde bedt om telefonnummeret til en jente og fått nei én gang (eller at slikt egentlig ikke passer seg på en arbeidsplass, spesielt ikke når hun kun er 17). Dette tok han tungt, men lærte iallfall av det. Han var ble også verdens mest pålitelige fyr, uten en eneste sykedag på tre år, som jeg har hatt hjemme på te og kaker.

Den andre var noe eldre, og gift, og han tok en dag opp det for ham absurde norske forbudet mot å voldta sin ektefelle. Han syntes det var både rart og trist, for en gang i blant var det jo sånn at han trengte henne uten at hun trengte ham, og da var de, slik han så det, hans rett å ta seg til rette. Jeg prøvde å argumentere ved å henvise til hennes følelser og hans empati, og det virket etterhvert som om han forsto og godtok dette. Han var utvilsomt svært glad i sin kone, og hun strålte alltid inni hijabteltet sitt (viser ansikt men er heldekkende ellers) når jeg så henne- Som f.eks. da han sendte ungen sin i min unges bursdagsselskap sammen med henne. Tviler på at det hadde gått å sende kone og datter med en mann de ikke var i slekt med i hjemlandet

Begge disse karene var superålreite og ble med litt tålmodighet dønn pålitelige. Dog, hadde du puttet dem inn i en svær mobb i situasjonen beskrevet i førsteposten, kan jeg godt tenke meg at begge vile latt seg rive med.

Nå er den somaliske kulturen relativt ulik den arabiske, men nærmere den enn den norske. Mener ikke å være noe nærmere en løsning her, ville bare gi et par eksempler som muligens kan være med på å øke forståelsen. Det er dyptliggende problemer som må løses, men å ha et forkvaklet syn på kvinner gjør deg ikke automatisk til en ondartet svulst uten mulighet til å elevere deg..

Etter min erfaring er det mulig å "dressere" annerledestenkende inn i akseptable former, men det krever tid og tålmodighet. Tid jeg regner med at de fleste arbeidsgivere osv. ikke har. Det kan heller ikke være sånn at nordmenn (eller arbeidsgivere) flest skal ha ansvar for slikt. På den annen side, kanskje vi må være pragmatiske og ta et felles ansvar her. Jeg bare tenker høyt; finner ingen svar som umiddelbart popper ut som en god løsning.