Her er det veldig viktig å holde tunga rett i munnen. Det skal ikke være tvil: Jeg forbeholder meg retten til å ytre hets av religionen islam til stemmen svikter og fingrene blør. Det man ikke skal akseptere er når folks ytringer går over til ren rasisme og irrasjonelt personhat. Samtidig må man også passe på at man ikke urettmessig stempler mennesker som rasister kun fordi de påpeker reell problematikk med islam og praktiseringen av denne religionen.

Problemet angående dette temaet er at man har fått en helt ekstrem polarisering, som ikke minst har knyttet seg opp mot politisk retning – og sistnevnte er like uheldig som det er absurd. Debatten preges av én side som kommer med direkte rasistiske utsagn om alle som kommer fra midtøsten, og som gjerne vil stenge dørene fullstendig for mottak av flyktninger fra dette området. Disse hører gjerne til politiske høyre, og blir kalt "islamofober" av den andre gruppen. Denne andre gruppen er som regel del av politiske venstre, og setter gjerne fingrene i ørene og roper rasisme og islamofobi så fort noen kommer med krass kritikk av islam. Disse vil ikke høre et ord om at islam ikke er en uskyldsren, fredelig, respektfull, rasjonell og harmonisk religion – ei heller aksepteres påstander, for ikke å nevne dokumenterte fakta, om at mange europeiske muslimer støtter opp under meninger vi burde kategorisere som barbariske, og ville kategorisert som barbariske uten å nøle hvis de var holdt av ikke-muslimer.

Denne formen for polarisering ser ut til å vokse seg sterkere og sterkere, og mens hatske rasister på én side og naive hyklere på den andre krangler med hvert sitt forvridde virkelighetsbilde, drukner rasjonelle og intellektuelle islam- og religionskritikere som Sam Harris, Richard Dawkins, Christopher Hitchens og mange andre i støyen. Dette er ikke bare synd; det er direkte farlig.

Det begge polariserte sider i debatten er nødt til å forstå er at islamhets – eller helst islamkritikk, men dette blir gjerne raskt stemplet som islamhets (i beste fall) – er greit, mens muslimhets ikke er greit. Hatske kommentarer om mennesker av midt-østlig etnisitet, gjerne på bakgrunn av etnisiteten alene, står stikk i strid med grunnlaget for rasjonell islamkritikk. Men kritikk, og hets om du vil, av ideologien islam, barbariske handlinger og meninger fundert i islam, og de som utfører og holder disse, er ikke bare akseptabelt, men også nødvendig. Å kalle islamkritikere for rasister er nøyaktig like absurd, galt og urettferdig som å kalle muslimer for terrorister, eller de som er for et multikulturelt samfunn for marxister.

Hvis forferdelighetene den 22. juli hadde blitt begått av én eller flere muslimer, ville den polariserte "venstresiden" ropt ut om at vi må beholde roen og rasjonaliteten og ikke ty til rasisme og dømming av de mange norske muslimer på bakgrunn av handlingene til noen få. I dag er situasjonen omvendt, og når dønningene roer seg vil det sannsynligvis komme rop fra den polariserte "høyresiden" om at vi ikke må miste hodet og fokus på de forferdeligheter som faktisk begås av de som praktiserer islamsk ideologi. Hvis vi ikke strekker oss lenger enn dette har begge rett. Vi skal verken ty til rasisme eller naivitet. Det er helt kritisk at vi opprettholder et press mot usunne og umoralske verdier festet ved islam; både i den fundamentale formen man finner i flere midt-østlige land, men også her i Norge og Europa. Og det er ekstremt viktig at dette skjer med et fundament i grunnleggende menneskeverd, rasjonalitet og intellektuell ærlighet.