Årsaken til psykiske lidelser kan være så mangt. Det kan skyldes omsorgssvikt fra foreldre eller foresatte, men det kan også skyldes gener, uheldige omstendigheter, eller andre ting langt utenfor kontroll for både den som rammes og de nærmeste. Og årsaken er vel heller ikke viktig i diskusjonen? Når en person er suicidal og trenger behandling så er det ikke tiden til å reflektere over årsaken til at personen ønsker å dø.

Og uansett hva som er årsaken og hvem som har skylden for at en person er blitt suicidal så trenger den personen hjelp der og da. En suicidal kan ikke komme tilbake til uken for ny vurdering om personen da alt henger kald og stiv fra taklampen med løkka rundt halsen og en veltet stol under seg.

Da må en se på hvorfor pasienten ble nektet akutthjelp og hvem var det som nektet å hjelpe og hvorfor ble den vurderingen tatt at det var greit å avvise? Og jo - i slike tilfeller blir det naturlig å skylde på helsevesenet. For den som nektet pasienten innleggelse i et sårbart øyeblikk er jo en del av det psykiske helsevesenet. Og vi har jo alle fått høre siden jul at alle skal få hjelp. Når det ikke skjer hvor retter man frustrasjonen og kritikken? Til helsevesenet. Der den hører hjemme i første omgang. Så får de spille ballen videre til bevilgende myndigheter eller direktøren på sykehuset som støtt kutter i psykiatrien for å ha mer midler i somatikken. Men de er jo alle både en del av problemet og en del av løsningen. Men for meg blir det veldig forståelig at pårørende og andre nære reagerer med å legge skylden på helsevesenet. Nå er det ikke isolert sett kun de som har skylden. Både direktøren og politikere skal få lov å ta sin del av den skylden. Og her er det kritikk nok så det blir plenty på hver av partene å dele.