Det du beskriver er noe som jeg kan relatere meg veldig til. Jeg kjenner ikke din historie men slik som jeg tolker dine innlegg har du bagasje og traumer fra oppvekst og har havnet i et forhold med en person som ikke kan oppfattes som trygg, empatisk, eller viser deg respekt. Det verste er at det du beskriver er direkte krenking av deg og kan sammenlignes med annet missbruk som vold osv. Jeg har vokst opp med en psykisk "syk" mor som med all sannsynlighet og tilbakemeldinger jeg har fra fagfolk, basert på beskrivelser og opplevelser har en personlighetsforstyrrelse. Les deg opp på Borderline/emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. De overlapper hverandre ofte. Min oppvekst har gjort at jeg alltid er på hogget, forventer drama, osv. Så når jeg treffer personer som er slik føles det trygt og godt, selv om det er så totalt destruktivt og ødeleggende for sin egen identitet og verdi som det lar seg gjøre. Jeg gikk gjennom mange vanskelige og ødeleggende forhold på min vei, før jeg innså en del veldig viktige ting som hjalp meg til å få et bedre liv. Finn ut hva personlige grenser er. Finn ut hva som er definisjonen på krenking. Tenk at du er bare ansvarlig for deg selv, og skylder bare deg selv å ha det bra. Du er ikke ansvarlig for hva andre mennesker føler og du har lov å uttrykke dine følelser så lenge du ikke krenker andre (dette går begge veier). Når du har det bra vill de som du er glad i og som er glad i deg ha dfet bra. Siden du har et barn så har du et ansvar over for barnet og det er noe du må tenke på, men tenk først på deg selv, vær glad i deg selv så kan du være der for barn eller andre i neste rekke. Nå har jeg skrevet mye og jeg skal ikke si at jeg har svaret på dine problemer, men vist du lider og ikke vet hvorfor så lytt på hva magefølelsen sier. >Fight, flight eller freez.

N.B Anbefaler deg å lese denne boken: https://www.amazon.com/Stop-Walking-.../dp/B004DNXGFQ