Jeg merker jeg blir lett irritabel, sluttet i går. Men det værste av alt, det er savnet. Etter sju år med snusen i baklomma, under leppa, ved siden av kaffen, på senga etter sexen... så er det som å miste min beste venn. Synes det er trist, og selve abstinensene etter nikotin er ingenting i forhold til hva jeg føler ellers. Jeg tenker hele tiden "...da putter vi i en snus!" men så "nei faen...". Ikke mange dager siden katten vår ble påkjørt, så klart kom det som et mye større sjokk den dagen, men den vemodige tilværelsen i etterkant er ganske lik. Og da er det ikke rart jeg sprakk sist gang jeg prøvde, merker det nå og. Du har mistet din beste venn her i livet, og det koster bare 80 kroner på Narvesen å få han tilbake? Det er en god deal altså. Men denne gangen skal jeg være sterk.