Sitat av
Nurse Betty
Hei Tom.
Du vet jeg har fulgt deg lenge og lenger en langt. Du vet også at jeg ønsker deg alt godt i livet, med produktutvikling og med rusreduksjon. Det er lenge siden du hadde det jeg tenker på når jeg hører ordet "normalt" liv, eller tar jeg feil?
Kan du prøve å finne tilbake til noe av det som ga deg glede da du var i militæret ?
Du får jo all verdens råd av velmenende forum brukere, og noen er ganske kritiske til din progresjon. Derfor skal jeg ikke legge sten til byrden, men gi min støtte til deg som menneske.
Klem fra Betty
Du er god, du
Har konkludert med følgende:
1) Heroin utgår.
2) Må begynne å trene, både styrke og boksing, igjen.
3) Vet enda ikke hvorvidt jeg skal plukke opp ballen med familiene mine, eller la den trille.
Noen som vet om noen klubber i bergen som driver fullkontakt-ish sparring ved hver trening? Jeg vil smake blod, ikke slå på en pute. Send meg en PM med nr til trener, så er jeg der ved neste anledning.
Forøvrig kan dere haters kose dere med at i går, når jeg var å hentet noe jeg hadde glemt hos dealer, så så jeg et sammenkrøllet rør ligge på gulvet og skinne. Røsket det med meg som en skjære, og når jeg kom meg "hjem" så røykte jeg dritten etter beste evne. Så teknisk sett har vi en sprekk i går; og nå når jeg først er i gang med tilståelsene - jeg møtte en supersexy dame i helgen som hadde speed til meg. Så gjett hva? Jeg tok meg faen én liten strek!
(Men sånn for å sette ting i perspektiv; om jeg så hadde mekket både røret og streken i sprøyte og skutt drittet, ville det enda ikke vært nok til å få meg ut av sengen for to uker siden).
Jeg er faktisk ikke avhengig av heroin lenger. Takk til alle som har heiet på meg; tror faktisk ikke jeg hadde fikset det uten dere! Skal slutte å bruke denne tråden som en slags dagbok for alt mulig annet shit, for min del kan den bare stenges.
Nei la meg svare meg selv; jeg ville skrive det jeg trengte å høre for 4 år siden:
Faktum er at heroinavhengighet er intense greier, jævlig intense. På godt og vondt. På samme måte som at det ikke tar mer enn én uke I feil spor å pådra seg det som kan være en livslang avhengighet, så tar det faktisk ikke mer enn én uke - kanskje 2-3, å ta brodden av abstinensene.
Det skitet folk snakker om? "Tenker på det hver dag bla bla bla buhuhu"? Det handler ikke om hvordan heroin egentlig påvirker deg. Det handler om hvordan samfunnet, særlig narkopolitikken, er helt latterlig på bærtur - hjelpeapparatet invalidiserer narkomane på en måte som er så altomfattende at selv rettsvesenets avstraffing av junkier virker pragmatisk.
NAV og LAR skaper narkomane, ikke narkotika! Hadde folk bare hatt muligheter og motivasjon, ville ikke de få som klarer å komme seg ut av narkishelvete bli redusert til stakkarslige x-narkiser hvis eneste formål er å forbli nykter.
Jeg velger å legge dette bak meg nå, og heller integrere det i mitt overordnede mål om å stake ut en faktisk bærekraftig og konkurransedyktig kurs for Norge. Er tydeligvis ingen andre som har denne ambisjonen.
Tror du meg ikke?
Hvordan forklarer du ellers at jeg, den av smackisene som aldri fikk LAR, han som heller ble hjemløs enn å gå på NAV, klarer å slutte på en jævla sofa etter at alle har vendt han ryggen?
Hvordan er det mulig at ikke én jævla stakkar som følges opp av et koordinert omsorgsapparat, utretter en fraksjon av hva jeg har ?
Det er ikke jeg som er unik; jeg har bare holdt meg unna det selvtjenende byråkratiet som er mer opptatt av å sysselsette seg selv enn å hjelpe narkomane.
Forbanna autosammenslåingshelvete. Dette er egentlig flere innlegg
Sitat av
exocytose
Hvis man vet litt om hva dopaminets funksjon er, at det ikke primært dreier seg om "belønning", men om reinforcering av adferd, forstår man hvilket under det er at en tung narkoman kan komme seg ut av det. For en heroinist er ikke problemet at han "savner" rusen, eller ubehaget ved abstinenssymptomene, men at hans hjerne er gearet til en bestemt adferd.
Den trangen, eller den adferdens nødvendighet, vil kunne mobilisere en hel verden, og gjøre sin innflytelse gjeldende i fortid, nåtid og fremtid. Den konstruerer ens historie og selvforståelse, den bakgrunnen man handler ut ifra, om nødvendig fra øyeblikk til øyeblikk, og forutsier og legger til rette for adferd. Den legger strategier, og virker inn på små og store, bevisste og ubevisste valg over hele spekteret, som ofte tilsynelatende ikke har noe med avhengighet eller rus å gjøre.
Det er ikke noe mystisk ved dette, det er sånn hjernen fungerer. Den strikker alltid sammen historier, og projiserer konstant sine forventninger om hva man vil oppleve og hvordan man vil reagere. Det er ren kjemi, og det er den rusbruk griper inn i.
Naturligvis virker rusmidler forskjellig, og naturligvis er det forskjell på bruk og misbruk, som i denne sammenhengen kan få en klar definisjon (dog fortsatt under henvisning til noe eksternt), men den dopaminerge komponenten (hvor den er involvert), er grunnleggende den samme. Hvis man røyker sigaretter, bruker snus eller lignende, kan man jo forsøke å spare på alle boksene og kartongene og derved få se et ytre uttrykk for denne lille dopaminsirkelen.
For den avhengige, som hovedpersonen i denne tråden, gjelder det å etablere det Gregory Bateson i denne sammenhengen har kalt en "ny epistemologi", å gjøre hele sammenhengen man handler i og ut ifra en annen. Uten at jeg ønsker å vurdere denne metoden, er det derfor det første skrittet for dem som melder seg inn i AA er å uttrykke: Jeg er alkoholiker.
Andre blir frelst av Jesus. Dette siste er nok du, Tøffetom, for intelligent til, men du må fortsatt på en eller annen måte innse at du har svært, direkte ugjennomskuelig rotfestede adferdsmønstre som arbeider mot deg, og forsøke å finne den riktige balansen mellom og kombinasjonen av de små, daglige skrittene og den store revurderingen (for let's face it: du er på dypt vann nå), og ikke minst hva denne revurderingen skal være. Den må komme av deg selv, men det kan være lurt å ha noen som kan se deg utenfra - og jeg tenker ikke på freakforum.
Lykke til. Du vet hva en av veiene dette kan gå er, ikke sant? Og ikke lur deg selv til å tro at kunstig indusert handlekraft (amfetamin) er noen motvekt mot den uunngåelige depresjonen.
Dette var et utrolig bra innlegg. Ikke steng tråden før jeg får tenkt litt over dette og evnt utdypet en respons!
Jeg har vært på NA-møter, og enda jeg ønsker dem jeg møtte der alt vel, er jeg fundamentalt uenig i tilnærmingen. Dette handler om det jeg nevnte som går på at x-narkiser reduseres til rene placeholders for narkisen de kunne vært. Hvorfor skal narkomane som klarer å komme seg ut av det sitte å omtale seg selv som skyggen av utingen dem en gang var? Hvorfor er den eneste veien opp fra narkis, x-narkis?
Drømmene om å skyte heroin er bare vage minner, og enda kroppen føles like tung som sinnsstemningen så velger jeg å tilskrive absolutt alt til passivitetsindusert depresjon. Hvorfor? Fordi jeg uansett ikke kan rekonstruere minnene av livet for lenge, lenge siden, for å sette dem opp mot virkeligheten nå. Jeg må redefinere meg selv, finne meg I at det er mange utfordringer som heroinlivet hvisker ut - og heller påminne meg selv om at det kommer på bekostning av utstråling, kognitiv kapasitet, sexlyst, livsgnist og alt som ellers gjør en til et menneske i stand til å realisere sitt potensiale.
Sist endret av Tøffetom; 13. desember 2018 kl. 13:39.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.