Tror ikke du skal tenke så veldig mye på akkurat hva som ble sagt i den samtalen. Din mor var nok mer redd, stresset og oppjaga enn hun sikkert noen gang har vært tidligere. Hun så hasj og du innrømmet det. "Tenkehjernen" koblet seg nok greit ut da, og angsten og frykten tok over.

Unnskylder ikke det moren din sa eller måten hun snakket til deg. Men jeg tror at årsaken til at ting ble som de ble var frykt. Frykt for at hennes sønn skal ende opp som sprøytenarkoman men knekk i knea å slitne klær sittende med pappkruset for å tigge penger til neste sprøyte. Folk som aldri har hatt noe med hasj å gjøre, eller aldri har følt for å prøve har neppe forsøkt å skaffe seg noe kunnskap om cannabis annet enn det de kanskje leser i avisen eller ser på TV. Og der er det jo ofte krigstyper og krisemaksimering når det snakkes om hasj.

Vet ikke om du bor hjemme hos foreldrene dine nå siden hun fant hasjen din. Men nå skal du jo straks flytte for deg selv så da får dere jo et pusterom. Så kan tankene modnes litt hos mor og far. Selv om du ble tatt av din mor så er jo ikke dette noe du er nødt å dele med dine besteforeldre. De lever nok helt fint uten å vite absolutt alt om deg.

Mest sannsynlig så vil jo moren din fortsatt være akkurat like glad idag fremover som tidligere, og hun vil neppe kutte deg ut. Det er sånn som kan komme ut når angsten og frykten tar overhånd. Neppe noe hun mener ærlig og oppriktig. Men det er nok slik at hun nå er veldig skuffet over deg, og akkurat det får du ikke gjort så mye med. Det er hennes følelser og de får ikke hun gjort så mye med heller. Det må nok gå seg litt til. Fortsett å være som du har vært, hjelp til om det trengs og oppfør deg som vanlig uten å bli sur eller bitter.