Kan bekrefte at det er mulig å ha et relativt normalt liv med diagnosen din. Livet er krevende generelt og enda mer krevende om man skiller seg ut på noe vis. Spesielt når man er yngre.

Jeg er inneforstått med at det er mye som ikke er mulig å endre på når man er på spekteret, det har jeg måttet forsone meg med selv- samtidig er det også mulig å ta det med en klype salt og fokusere på det som fungerer for deg. Endel av oppskriften på å komme seg ut av depresjon, apati, arbeidsløshet og annet faenskap er lik enten man har ASD eller ikke. Mange uten ASD blir også mobbet, noen med ASD blir ikke mobbet i det hele tatt.

Jeg hadde vært litt forsiktig med å henge alt for mye på diagnosen og å koble alle uheldige opplevelser opp mot det faktum at du er forskjellig i fra normen på mange vis. Det blir en form for selvoppfyllende profeti hvor man bare sitter og venter på neste bekreftelse på at ting er dritt. "Hva?! Får jeg ikke komme inn i butikken?! Er det fordi jeg er annerledes og du ikke liker meg?! Diskriminerer du?!" "-Nei, men klokken er 20:30 og vi stengte 20:00, jeg har bare glemt å låse døra, beklager.." En av de største utfordringene med ASD er å innse at ikke alt er SVART eller HVITT men at verden består av mange GRÅSONER.

Hvis du føler at livet ikke har gitt deg like mye som du skulle ønske så kan det vel så godt være at det er fordi du ikke har handlet riktig som at det er fordi du har ASD. Ta f.eks reising til andre land. Har du satt av penger systematisk over tid, prioritert å finne en strøjobb, satt delmål og oppnådd dem over tid? Du kan velge å fokusere på begrensningene dine eller du kan forsøke å gjøre det som trengs for å ha det mindre dritt. Noen ganger vil det som må gjøres være vanskeligere eller til og med umulig pga. diagnose, da er det jo greit nok å la være eller å jobbe rundt problemet istedenfor.
Når det kommer til arbeid o.l. er det mulig å få tilrettelagt arbeidsplass evt. at du får hjelp til å komme inn i en stilling selv om du er "litt rar" også kan arbeidet ditt tale for seg selv over tid.
Når det kommer til forhold er det et helvetes komplisert styr for nesten alle menn jeg kjenner. Når det kommer til å forstå kvinner er man nærmest en situasjon hvor det kunne tenkes at man kan si at "alle er litt på spekteret" og selvsagt er det enda vanskeligere for folk med ASD, men det er mulig(!). Det kreves mye arbeid over tid, fleksibilitet og ulogisk tilnærming, en prosess som er helt enormt krevende om man er født rigid som en stålbjelke.

Noen er svært svake og sliter med å løfte en 20kgs sementsekk over hodet. Man kan velge å snakke seg selv ned over tid eller man kan begynne å trene. Man kan også investere i en talje til å heise sekken opp med lettere eller få noen andre til å gjøre det. Hvis man setter seg ned og fortviler over at man ikke kan løfte sekken så blir ingenting gjort. ASD medfører en rekke svakheter og utfordringer, men samtidig endel karaktertrekk som for mange kan hjelpe med å komme seg igjennom mange av dem så lenge man klarer å holde motet oppe i prosessen.

Her kommer man inn på noe av selve essensen i livet og hva som gjør deg _helt lik_ på andre. Det gjelder å holde kursen og ikke miste motet. Alle har sine utfordringer, noen mer enn andre. Noen mer urettferdige enn andre. Spørsmålet er hvordan man skal jobbe rundt det og hvorvidt man skal gi opp i prosessen. Jeg vet at det er dritt å ha ASD av personlig erfaring, men det er ikke spikeren i kista.