Trenger det å være noen motsetning mellom vitenskap og Gud? Det går da fint an å tro på evolusjon, big bang, matematikk etc. og fremdeles føle at man er del av "noe større en en selv".

Evighet, det uendelig universet, liv og død etc. er nok til å få enhver som går i dybden av slike ting fylt med ærefrykt, og det som ligner på åndelige følelser. Det være om man velger å kalle seg ateist eller åndelig.

Ellers finnes det en haug av spennende ting innen vitenskapen som f.eks string theory, paralelle universer, flere dimensjoner etc. For noen er Gud noe som gjennomsyrer hele universet. Å drive å angripe religiøse tekster med vitenskap synes jeg er på siden av å nærme seg det viktige.

Det finnes dem som mener at skaperkraften manifisterer seg gjennom evolusjon. Ellers så snubla jeg over et interresant foredrag om intellegen design her om dagen som anbefales: link (se bort ifra den tøvete tittelen. Foredraget handler ikke om religion i det hele tatt - men om en spennende vitenskapsmann som har et argumenterer for "intellegent design" på darwinisme. HAn argumenterer ved hjelp av vitenskapelig metode.

Det det koker ned til for meg, er om man tror universet er en kald prosess av tilfeldigheter eller om vi er endel av en "høyere orden" hvor det er rom for "sjel" og "ånd". Det finnes nada motsetningsforhold til vitenskap hos meg. Men jeg kan fint bruke ordet Gud, og annerkjenne at vitenskapen ikke er komplett.