Hvis du synes denne påstanden er repetitiv, så slutt å gjenta den. Det er nemlig bare de troende som fremmer denne påstanden. Dette utsagnet er ingenting annet enn en gigantisk stråmann: ingen har noensinne påstått at man kan fremme evige og ufeilbarlige sannheter med vitenskap. De troende hevder at de som liker vitenskap gjør dette hele tiden, men så er altså ikke tilfelle. Egentlig kunne jeg slutta der: Når utgangspunktet er så riv, ruskende galt, så er heller ikke det påfølgende av videre interesse.

En annen ting som minner forstemmende om religiøse bevegelser er denne evinnelige feilrepresenteringen av motpartens ståsted.

Og her har du allerede implisert at vitenskapen er et verdenssyn. Er det et verdenssyn å teste om noe en påstand stemmer eller ikke? Du opererer isåfall med merkelige definisjoner av begrepene.

Nei. Det sier de ikke. Men. Du kan fremme uendelig mange hypoteser. Alle kan, i teorien, være korrekte. Hvis vi gjør en haug med ville antakelser kan vi alltids forestille oss ting og tang. Noen liker å sitte slik og drodle, men andre blir lei etter en stund og vil heller gjøre noe. Er det da urimelig å ta tak i den lille håndfullen av påfunn som kan testes og teste dem? Sure, det kan være en del av den store illusjonen det også, og resultatene kan være like gale. Kanskje er man bare med i dukketeaterleken til en pervers gud. Men i såfall er det like meningsløst å sitte å spekulere i ting man ikke kan vite som å teste hypoteser, så hvorfor ikke? Tenk om dette, i denne feilaktige hallusinasjonsverdnen medfører at man kan bygge nye og spennende ting, reise til ukjente steder, leve lengre og ha det bedre?

Fortsatt meningsløst?


Nei. Det er forskjellig å anta at noe er sant på bakgrunn av undersøkelser (og være villig til å revurdere sitt syn hvis nye resultater dukker opp) og det å tro på noe uten noen som helst grunn (og tviholde på dette synet uansett hva som dukker opp). Der er skillet, og det er ikke uvesentlig. Vitenskap er ikke tro. Det er kvalifisert gjetning og systematisk prøving og feiling.

Som sagt, man kan godt være åpen for at alt er en illusjon og whatnot. Men hva så? Hva hjelper det deg? Hvor bringer det deg? Gir det deg noe?

Nei?

Så, vi godtar at det kan være slik, og det kan være uendelig mange andre ting vi ikke engang kan forestille oss. Da var det gjort; neste tema. Ka no? Noen av oss vil da altså foretrekke å ta utgangspunkt i det vi kan ta tak i og se hva som skjer. Kall det meningsløs nysgjerrighet. Likevel, det er moro. Og tilsynelatende nyttig. Så hvorfor ikke?

Nei, det er det ingen som gjør. Det man derimot gjør er å si "vitenskapelige forsøk har vist at dette konsekvent inntreffer, derfor tar jeg høyde for det i min avgjørelse". Hvilket kan være lurt hvis man f.eks skal avgjøre hvorvidt man skal prøve å fly ned fra tolvte etasje eller ikke. En troende person ville derimot kunne finne på å si "Gud vil beskytte meg, jihad!" og hoppe. Rent filosofisk er løsningene kanskje like gode, men jeg foretrekker å ha beina på bakken. Og hey, hvis du absolutt vil fly, så er det jo mulig. Den vitenskapelige metode har gitt oss god innsikt i emnet (tilsynelatende!).

Ei heller har noen prøvd.

Like tom som dette avsnittet var for mening og innhold?

JA!
NEI!

Det er ikke meningsløst å spekulere eller gruble. Men det er meningsløst å bruke disse grubleriene til noe som helst hvis de bare forblir spekulasjoner og grublerier. Hvis du derimot tester dem, så kanskje du kan ('tilsynelatende', jaddah, jaddah) lære noe om verden.

Come again? Hva som er smart å gjøre avhenger av hva du ønsker å oppnå. Dersom du ønsker å overleve i denne verden vi tilsynelatende befinner oss i, så er det tilsynelatende lurt å lære av egne og andres feil. Sure, jeg er åpen for at det kanskje kan være dumt. Kanskje vil en ondskapsfull guddom bruke denne adferden til å sende min sjel til evig pinsler i helvete eller noe. Men basert på det lille jeg forstår og observerer ser det altså ut til at en vitenskapelig tankegang funker best. Kaller du det for tro, så er alt tro, og da er begrepet fullstendig tømt for mening.

OK.

Så den eksisterer ikke? Det er 'noe' men du kan ikke si noe om hva 'noe' er? Sikter du til det Kant mente med "Das ding an sich"? Sure, et nyttig konsept for å diskutere epistemologi.

Hvorfor det? HVORFOR DET?!

Gasp!
Men det eneste du har oppnådd er å vise at du ikke har forstått hva du egentlig argumenterer mot, og ilagt motparten meinger de ikke har, for så å heve dine egne synspunkter høyt over alle de ignorante toskene du omgås. Joke's on you.

Ikke helt. Du må gjerne sitte og stirre utover havet, så mye du vil. Jeg har gjort det selv og gjør det innimellom. Men det finnes masse spennende i sølepytter også! Og jeg vil heller ha en sølepytt jeg kan bade i enn et hav som alltid vil ligge utenfor horisonten. Det er sikkert enda morsommere å bade i havet, men i mangel av noe bedre plasker jeg i sølepytten min - frem til jeg finner en hensiktmessig måte å gjøre den større på. Fyll på kunnskapens sølepytt, og en dag vil den kanskje bli et hav. Man må bare passe på å fylle den med vann og ikke urin.

Men det å stille spørsmål og teste ting er jo det vitenskapen er! Det er det vitenskapsfolk gjør!

I'll keep that in mind.

Ikke ofte jeg pirker på språk, men... Mener du 'forvisning' (som du skriver) eller 'forvissning'? Setningen gir like lite mening enten jeg velger det ene eller det andre.

Dude, dette er fryktelig enket. Hvis du antar motstridende premisser, så kan du utlede hva som helst. Det kalles eksplosjonsprinsippet. Hvis det er det nivået du legger deg på, så kan du heller bare si "jeg velger X fordi - fuck it, jeg trenger ingen 'fordi'; jeg velger X. Punktum."
Det vil spare deg for fryktelig mange sider med utledninger og likevel gi samme resultat - det resultatet du ønsker. Det du presenterer her er hverken logikk eller filosofi, det er bare fjas. Vær så god,
kjør den i kommandolinja og du kan oprinte tilfeldige tall. Det er minst like fruktbart som den utledningen din.

Og dette er relevant fordi...? Disse påstandene er 'sanne' fordi...?