Repetitivt blir det erklært på dette forumet at vitenskap=fakta, og disse fakta er ubestridelige. Man skulle nesten tro at de logiske positivistene i sin tid tok en sjefsavgjørelse hvorpå de erklærte at de hadde rett og alle andre tok feil, for sånn var det bare, og alle med en annen filosofisk posisjon måtte pent akseptere dette og holde kjeft, fordi vitenskap=sant. Det minner forbausende om diverse religiøse bevegelser.

Slik henger det heldigvis ikke sammen. Man trenger ikke mer enn å snuse på filosofiske spørsmål rundt absolutt sannhet før vitenskapens ufeilbarlighet slår like store sprekker som andre verdenssyn. Vitenskapsforsvarerne later til å tro at man fra et filosofisk standpunkt faktisk kan si ting som "Ja, teoretisk kan vi leve i the matrix, men realistisk sett er det ingen sannsynlighet for det". Går man imidlertid i dybden er det hverken større eller mindre sannsynlighet for at vi lever i the matrix enn at vi lever i det man selv tror er virkelighet.

Hvilket bringer meg over på spørsmålet om vitenskap og tro. Selvfølgelig er det rom for å si at vitenskap er tro. Verden er ikke mer svart-hvit her enn på andre temaer.

Vitenskapstilhengeren har tro på dataene som blir presentert av andre vitenskapsmenn, men først og fremst har vitenskapstilhengeren en tro på sannhetsgehalten i anvendelsen av den vitenskapelige metode og på eksistensen av en objektiv verden hvor spesifikke parametre observert av mennesker er sanne. Har man et vitenskapelig verdenssyn har man tro på dette paradigmet. Noe som gjør det helt stuerent å snakke om scientisme, hvor realiteten er at scientistene tror de er i besittelse av sannheten og kan ta patent på virkeligheten, når saken egentlig er at eksistensen eller naturen til kriteriene vitenskapen hviler på uomtvistelig er basert på tro. Jeg ser stadig vekk eksempler på scientisme hvor man bruker argumentet «fordi vitenskapen», og påberoper seg sannheten gjennom et sirkelargument fullt på høyde med «fordi Gud».

Det er bare å flame meg hvem som vil, men du kan aldri, noensinne, bevise at vitenskapen er i besittelse av den ultimate sannhet. Siden vitenskapen ikke kan gjøre krav på den ultimate sannhet blir den når det kommer til stykket hverken mer eller mindre sannsynlig enn Gud eller tilsvarende tilsynelatende knirkesprø fantasier. At du mener ditt foretrukne alternativ, det vitenskapelige paradigmet, er mer sannsynlig er i sin helhet en mental projeksjon fra din side som grunnleggende er like tom som alle andre projeksjoner inkludert Gud.

Et annet foretrukket argument for det vitenskapelige verdenssynet er at man uansett lever i en verden hvor alt tyder på at nettopp nevnte vitenskapelige virkelighet er sann, og derfor er det meningsløst å spekulere i noe annet. Det smarteste er dermed å leve i illusjonen. Dette er lite annet enn intellektuell feighet, og skulle man på noen måte tro at det gjør vitenskapen som rettesnor til absolutt sannhet om virkeligheten er man igjen besatt av grove vrangforestillinger.

I Mahayana-Buddhisme snakker vi om de to sannheter, den konvensjonelle og den ultimate. Den konvensjonelle sannheten representerer alt vi ser rundt oss i hverdagslivet og er en arena hvor vitenskapen har sitt virke. Den ultimate kan man ingenlunde uttale seg om siden den ikke er mulig å tillegge karakteristika, nettopp fordi den er fri fra mentale projeksjoner av enhver form. Mahayana lener seg i dette på Madhyamaka prasangika, en filosofi som forutsetter absolutt skeptisisme og er nært beslektet med Pyrrhonismen.

Denne posten er ikke ment for å drite på vitenskapen. I den konvensjonelle hverdagen foretrekker jeg vitenskap foran Bibelens Gud hver eneste gang. Poenget er heller å rive vekk den behagelige forestillingen enkelte har om at de besitter sannheten om virkeligheten. Enkelte tror vitenskapen representerer virkeligheten, når den i realiteten er en modell for forståelse som filosofisk står hverken mer eller mindre sterkt enn andre modeller. Om noen skulle komme med et flåsete argument om at filosofi bare er tull og grublerier får det stå for dennes egen regning, det er ikke mitt problem om du har den filosofiske dybden til en sølepytt, og det gjør ikke vitenskapen mer gyldig som virkelighetsforståelse hvor mye man enn måtte mene det.

Jeg vil hevde at den sanne vitenskapsmann er ham som tar sin skepsis fullt ut og til enhver tid setter like mye spørsmål ved det vitenskapelige paradigmet som ved det religiøse, i ånden til Nagarjuna, Pyrrhos, Hume og Popper. Hvis ikke er man i mine øyne en scientist. Jeg vil også hevde at dette dypest sett er den eneste logiske måten å forholde seg til verden, i forvisning om at alle ens (vrang)forestillinger er mentale projeksjoner hvis sannhetsgehalt til enhver tid er på vaklende grunn. Her uttrykt i Madhyamika Prasangikas negative tetralemma:

[CENTER]1. Not (P)
2. Not (Not-P)
3. Not (Both P and Not-P)
4. Not (Neither P nor Not-P)
[/CENTER]


Og for å avslutte denne posten ender jeg med et sitat av Buddha som garantert passerer på fakebuddhaquotes.com

«In truth nothing arises from causes / nor does anything cease / regard conditioned things / like flowers in the sky / let go deluded views / the grasping and the grasped.

Nothing has arisen or ever will / nor do causes and conditions exist / nothing exists at all / and these are nothing but words.»

-Shakyamuni Buddha, Lankavatara sutra.