Det er ikke rasjonellt å tro på en Gud som i en "julenisse" på en sky.. En slags supermann som dømmer mennesker til himmel eller helvette.

Personlig er jeg vokst opp med ordet Gud da min mor er religiøs. Jeg har dermed ikke motforestillinger mot å bruke ordet Gud. Fellen til mange ateister er at dem har et fastlåst bilde av hva "Gud" er (e.g supermann på en sky), og dermed tenker at flesteparten av jordas befolkning er komplette idioter som tror på en slik tåpelig fremstilling. Dermed går man også glipp av eventuell innsikt som slike "opplyste" mennesker kommer med.

Om man går religiøse oppegående mennesker litt nærmere i sømmene så er det ikke alle som har ett så idiotisk Gudsbilde som endel overfladiske ateister synes å tro. (Selv om det selvsagt finnes flust av dem som har et forkrøpla barnslig Gudsbilde også). Men om man tenker seg at det har fantes lynende intellegente mennesker som snakker om "Gud" - og man automatisk tenker på "supermann på en sky" så går man glipp av all eventuell innsikt slike mennesker har å dele.

Personlig har jeg sansen for "Dhamma" fra buddhistisk tankegang. Dhamma er rett og slett loven i universet. Men disse lovene går utover de vanlige fysiske lover man kjenner til fra vitenskap. Det inkluderer også moral og veien til "lykke". MAn kan greit kalle en buddhist for en "ateist" i.o.m. at man forkaster "supermann-guden".

Filosofen Spinoza har et Gudsbilde som synes å ligne på denne loven. Artig nok var vår egen filosof Arne Næss en stor fan av Spinoza. Etter å ha lest de fleste bøker av og om Arne Næss synes han for meg som et glødende åndelig menneske. Men han kaller seg altså ateist - sjøl om han synes å følge Spinozas filosofi og tankegang. Dette mest for å skape avstand til religiøse mennesker som har et forkvakla Gudsbilde iform av en entetitet eller supermann.

Personlig er jeg ikke enig med Arne Næss på dette punktet. Han kunne like gjerne ha brukt ordet "Gud", istedet for "Deus", eller "naturen" (som han velger å bruke i bøkene sine), da jeg er overbevist om at mange religiøse mennesker opp igjennom historien har hatt lignende Gudsbilde som f.eks Spinoza.

Islam er også nøye med å understreke at alle menneskelige forestillinger om "Gud" ikke er i nærheten av hva Gud egentlig er. Gud er sannhet (hvordan kan man fornekte sannhet? - og vet vitenskapen "sannheten" om vår eksistens, og alle mulige universelle lover som styrer våre liv?)

Jesus, Guds sønn... For noe sprøyt kan man tenke (med tanke på en Supermann "en far" i "himmelen"). Har man et Gudsbilde der Gud er f.eks noe mer lignende: Sannhet, kjærlighet, moral, purhet, ektehet etc... Så føles det ikke så fjernt lenger. Om man forutsetter at det fantes en mann som het Jesus og som levde på måten bibelen forteller - kan man jo greit si at han var et produkt av disse tingene, og manifisterte "Gud på jorden".

Det er i det hele tatt mye man går glipp av om man forkaster alle tankeganger der ordet "Gud" er involvert som sprøyt og tåpelige halvpsykotiske forestillinger.