- Vi vet at doping gir et betydelig fortrinn.
- Vi vet at en betydelig andel av utøverne er villige til å bruke.
- Vi vet at de med nok ressurser ikke vil bli tatt på blodprøver. Brukerutstyr, vitneutsagn osv er hva man ryker på, med andre ord: folk som Lance kan holde det gående en hel karriere.

Å da tro at man kan hevde seg uten å bruke doping blir direkte naivt, og ikke en konklusjon noen ville dratt fra et objektivt standpunkt. Bransjen er utrolig flink til å profilere seg som erkesunne idealister som aldri kunne rørt doping. Dette fører til at enda alle er enig i det ovenstående resonnementet, vil de fleste kalle meg idiot om jeg drar fram Marit Bjørgen, Bjørn Dæhlie eller Thor Hushovd. Bare tenk hvor snytt nordmenn ville følt seg om Bjørn Dæhlie sto fram og sa han hadde vært dopet hele sin karriere. Den blinde naiviteten ovenfor eget lands utøvere minner nesten litt om det religiøse, og mange vil nok reagere på dette utsagnet på samme måte som kristne reagerer om en logisk prøver å forklare hvorfor Kristendom er bullshit.

I mange idretter vil teknikk og talent være så avgjørende at dopede utøvere ikke nødvendigvis slår ikke-dopede. Et veldig godt eksempel er fotball, der så mange faktorer spiller inn at fysisk prestasjon ikke er altavgjørende. I mer monotone idretter, som løping, skiløp, sykling osv er det kun kroppens evne til å fungere som et optimalisert maskineri som avgjør hvem som vinner. Da vil en enkelt og greit ikke kunne hevde seg uten doping, sannsynligvis ikke være med i toppklassen engang.