Beklager manglende oppdateringer. Må vel innrømme at den speedfrie lørdagen ikke ble en innertier. Ikke søndagen heller, som ganske kjapt ble tilført en pauselinje, så jeg fikk litt liv i meg igjen. For det er jo så jævla vanskelig å leve med følgesuvennen min, herr De P. Resjon. Sakte og målbevisst går han konstant ved siden av meg mens han nøye passer på å dytte meg og gi meg jevnlige beinkroker. Jeg skal tydeligvis føle at jeg er i et konstant fall. Det langsomme fallet, nesten som på sakte-TV, men det kan ikke sammenliknes, fordi depresjonen er ikke minutt for minutt, den er sekund for sekund.
Og tapre meg da. Som prøver å forstyrre den allmektige depresjonen med alt mulig rart, selv om jeg jo egentlig ikke orker i det hele tatt. For ligger jeg stille sniker depresjonens makker selvmordet seg inn i hodet mitt. De to makkerne vet at planleggingen og detaljene må jobbes nøye med for å sikre dødelig resultat. Og tid til å planlegge har jeg nok av..
Men innimellom klarer jeg som ved et mirakel og slåss imot, selv om våpnene jeg benytter ikke er allverdens: Vill scrolling på allverdens nettsider, fotball-høydepunkter på Youtube og porno-surfing, selv om Serroxaten jo legger en demper på det.
Av og til i desperasjon legger jeg innpå tre snus på en gang, røyker og tar noen tynne drammer. Jeg har til og med prestert flere ganger de siste ukene å besøke call-girls (!) i tvilsomme leiligheter, som jeg har hatt sex med, kun for å få en liten pause fra Herr Depresjon. Han klarer nemlig ikke å konkurrere med en naken 22 år gammel østeuropeisk jente med sprikende bein, men alltid, i det jeg lukker døra, banker det på fra han du vet. Den lille spennings-harmonien i kroppen skal ikke få vare lenge, og skamme seg deg skal du jo også, så han setter seg i magen, og sprer seg utover i alle retninger. Helt til jeg ligger tilbake på sofaen igjen, der selvmordet venter tålmodig.
Du spør deg kanskje; er denne fyren alvorlig deprimert, eller er det mer i et moderat landskap? Siden jeg evner å lage en avtale med en prostituert og komme meg frem til avtalt tidspunkt? Jeg vet at skillelinjene ligger i funksjonsnivået, at jeg kanskje ikke er alvorlig deprimert, men når man har tunge psykiske smerter i kroppen konstant, føles det jævla alvorlig. Jeg er ikke sengeliggende hele tiden, selv om det er det kroppen skriker etter. Jeg tror det er den bipolare delen av meg som hiver innpå masse småmanisk action, for å dempe pinen. Er det flere som opplever det slik? Det er i hvert fall sånn denne dansen fortsetter, nedover og nedover. Og det er i denne nedoverdansen at jeg tenkte at hjernen min må minnes på det gode livet. Ta en pause. Jeg trenger så innmari å føle på en liten opptur. Det sørger Queen Amfetamin for. Men det er en ny dans, en slags tango med den slueste dansepartneren du kan tenke deg. Jeg vet at den dansen kan knekke deg helt. Så jeg forsøker å danse forsiktig.

Det er veldig mange tankevekkene og gode innlegg her. Det skal dere faen meg ha..