Dette har vært en høst der nyhetsbildet har vært preget av "systemsvikt".
Først var det NAV skandalen. Der både nav ansatte og politikere satt rolig i båten og uten å foreta seg noe konkret rundt alle tusen nav-brukerne som var ulovlig rammet av feilaktige vedtakt, som ulovlig var tvunget til å betale tilbake rettmessig stønad og der noen også ble domfelte og sonet ulovlig. Og det ble følgefeil. Juristene og advokatene som førte sakene så ikke eller tok seg ikke bryet men å ettergå og prøve jussen i tilltalen. Aktor tok alt for god fisk, samme gjorde etterforskere og politi.

Så er det saken om dobbel skatt på folk som har tilbakebetalt allerede betalt skatt på krav fra nav. Nå var 17.500 uskyldige rammet. Som de vet om. Tenk hvor mange som har mistet bolig, bil og verdighet mens dette har pågått?

Og den siste nå, folk som har havnet i situasjoner der de blir bostedsløse blir ikke lengre merket som "UFB" i offentlige registre. Men som utvandret. Skal ikke engang gå inn på hvorfor offentlige etater har begynt å aktivt bruke "utvandret" selv om det egentlig kunne vært en fin akademisk øvelse å diskutere nettopp det. Men la oss heller se på hva statusen har vært på de som har klaget inn sin status som utvandret. Hvor mange gjelder det? Snakker vi tusenvis av mennesker også her? Og hvordan kan byråkratiet nekte å endre status selv når de har sett personen i levende live? Er det for å spare noen fattige AAP kroner, og litt bostøtte? Kanskje noen liggedøgn på DPS eller på annen døgnbehandling?

De har blitt møtt av en kafka prosess som nesten gjør at siste rest av tillit til det offentlige rakner helt. De får avslag på søknad om å bli tatt opp i manntallet. De får ikke fastlege, utvidet helsehjelp, bostøtte etc.

Og det hjelper heller ikke å klage. Hjelper ikke å fysisk møte og vise sitt blide åsyn. Nei, ifølge "datasystemet" er de enten døde eller utvandret.

Er dette symbolpolitikk? Der politikerne ønsker resultater som ikke koster? Ved å sørge for fortgang i å endre status fra "uten fast bolig" til "utvandret" så ser det ut som politikerne faktisk har fått til noe? Mens de i realiteten bare har gjort hverdagen til samfunnets aller svakeste ennå verre? Også soler de seg i glansen over statistikken og står frem og skryter av at antallet bostedsløse har gått ned?

Jeg blir matt og dårlig av dette. Det påvirker meg i så stor grad at jeg blir oppriktig lei meg, trist over utviklingen her i landet og skikkelig nedtrykt med tanke på hvor vanskelig den sittende regjering har gjort livet til samfunnets svakeste. Og se dette svart på hvitt i avisene i høst gjør meg nesten deprimert. For ingen tar ansvar. Det blir nærmest en stol lek der politikere og offentlige direktører og ledere kappes om å gi mest mulig uriktige eller sminkede opplysninger i saken slik at de personlig fremstår i best mulig lys.

Fra ytterste høyre hører vi stadig at innvandring og asyl tapper landet for fremtidig velferdsgoder og at slikt ikke er bærekraftig. Men nå viser jo disse sakene at det ikke er tilfellet. Det er ikke innvandrere som ødelegger for samfunnets svakeste. Det er det våre folkevalgte, og deres forlengende arm de offentlige instanser som gjør. Politikerne og sittende regjering har bevist og med åpne øyne gått inn for å frata de som virkelig trenger hjelp mest mulig av muligheter til å få hjelp. Like ned til helsehjelp, hjelp med bosituasjon (mangel på bolig), bostøtte osv.

Jeg er skuffet. Skuffet over at den iboende blindhet og det som grenser til ren ondskap fra politikerne. Er de så forbaska dumme og blinde at de ikke så rekkevidden av sin politikk? Eller er de bare så onde/politisk blinde at de ikke bryr seg om enkeltmennesker og enkeltskjebner? Hva er vel en vinter som hjemløs for svake borgere, våre folkevalgte har jo sjåførordning og stortingsbolig så de holder jo varmen selv om snøen laver ned.

Vet ikke hva jeg vil eller hvor jeg vil men dette innlegget. Kanskje jeg bare trengte å få ut frustrasjon og trengte å ventilere. Kanskje er det i håp om at kanskje noen vil se og husket dette neste gang de går inn i avlukket for å avgi sin stemme ved stortingsvalg. Eller kanskje er det bare et fåfengt forsøk på å se om det hjelper å skrive ned noe for å lette på trykket i hodet eller for å unngå å falle ned i det sorte hull.