Ja, beklager, jeg er litt utafor for tida og blandet sammen noen innlegg her. Du skriver selvfølgelig en del om dette i tidligere innlegg.

Generelt må jeg bare si at denne påsken har vært utrolig tøff. Det har vært utrolig hardt å måtte forholde seg til alt som skjer nå i livene våre, samt forholde seg til en ny og enda tøffere virkelighet som snart står for døren (når babyen kommer). Jeg har lest alles innlegg og takker for innspill. Jeg vet fortsatt ikke hvordan dette kommer til å ende. Noen mener at det beste er å prøve å stå i det, skaffe hjelp/gå i terapi og gjøre alt man kan for å redde forholdet, mens andre mener at jeg burde dumpe fyren med en gang fremfor å gi ham en sjanse til med tisseprøver, noe som verken er særlig tillitsskapende eller som kommer til å gi resultater i lengden. Jeg vet ærlig talt ikke. Det er ikke slik at den ene episoden i akebakken var den første episoden. Det er mange episoder som til sammen har ført til totalt tillitsbrudd. Men ja, fyren juger pga rus, ikke andre ting. Jeg har sluttet å ta jugingen personlig, men det er fortsatt utrolig ødeleggende for et forhold, og jeg klarer ikke å ta hans ord for god fisk lenger. Det skal også sies at fyren, fra det øyeblikket jeg foreslo det, virket utelukkende positiv til tisseprøver. Dette var ikke noe jeg trengte å "tvinge gjennom". Han virket derimot glad, for det er sikkert litt slitsomt å alltid bli mistrodd også. Jeg har jo mange ganger hatt rett når jeg har anklaget ham for løgn, men ettersom tiden har gått har jeg jo blitt ekstremt mistroisk og har sikkert anklaget ham i perioder der han faktisk har snakket sant også. Dette er dessverre baksiden ved å bli jugd til ofte, og det kan jeg ikke noe for.

Ja, dere har selvfølgelig bare fått presentert min side av saken her. Sånn er det nok alltid når enkeltpersoner skriver et debattinnlegg. Jeg har vært inne på tanken på å vise samboer denne tråden, men siden den har blitt såpass "stor" (jeg fikk i hvert fall mye mer respons enn jeg trodde jeg skulle få) så tror jeg at jeg lar være, i hvert fall enn så lenge. Kan jo hende at han føler det blir litt mye å involvere hele Norge...

En ting er i hvert fall sikkert: Jeg kommer ikke til å slippe dette. Hvordan jeg reagerer den dagen han røyker på nytt (hvis han gjør det... Man kan jo håpe på annet utfall) vet jeg ikke nøyaktig, men jeg kommer garantert til å koble inn helsevesen. Som flere har bemerket: Når man får barn, endrer fokus seg. Jeg har ikke lenger bare meg selv å forholde meg til. Ja, barn er forskjellige, og hvor robuste barn er er også forskjellig. Uansett har jeg absolutt ingen planer om å teste ut om nettopp mine barn er robuste nok til å takle en far som sløver seg på cannabis. Ingen skal fortelle meg (og dette er også blitt bekreftet av mange av dere, som har opplevd dette selv) at en som røyker marihuana daglig ikke endrer oppførsel og "ikke blir så ruset". Det er jo en grunn til at noen velger å gjøre dette flere ganger daglig, og det er nettopp på grunn av rusen! Barn merker også små endringer i foreldrenes adferd, og dette kan være veldig ødeleggende når det skjer med den de setter høyest og har høyest tillit til. Som sagt: Ikke mine unger! Jeg skal nå se om vi klarer å løse dette på egen hånd med jevnlige tisseprøver. Går ikke det, kommer jeg til å kontakte profesjonell hjelp, både med hensikt å hjelpe fyren (for det kan være at offentlig helsevesen og innkobling av barnevern kan være den eneste/beste måten å hjelpe ham på, når det kommer til stykket), men også eventuelt å redde forholdet, hvis det lar seg redde. Uansett kan jeg aldri ta sjansen på at fyren, ved samvær med barna, kjører med dem i ruspåvirket tilstand eller utsetter dem for fare på annen måte. Det kommer jeg aldri til å tillate. Ferdig snakka.