I hovedsak er det to måter å lage avkom: Kloning og parring. Kloning krever bare ett individ, parring krever to.

Kloning var standardmetoden i flere milliarder år. Fordelen med dette er at det er ekstremt enkelt, bare å ploppe ut unger når det er overskudd av mat. De kan altså tilpasse populasjonen perfekt etter mengden av næring som er tilgjengelig. Om det er lite mat, er det nok at én overlever for at arten skal overleve. Så lenge habitatet er stabilt, er det et perfekt system.

Ulempen er at det nesten ikke finnes genetisk variasjon. Og veldig lite mutasjoner betyr ekstremt treig tilpasning. Så dersom typen av næring endres, er arten fucked. Si at en type encellede organismer lever av én bestemt type alger i vannet. Dersom havstrømmene eller temperaturen endres og denne algetypen forsvinner, så dør også de som lever av den. Selv om en ny algetype kommer i stedet, vil de bruke alt for lang tid på å utvikle evnen til å fordøye den. De bruker altså ekstremt lang tid på å forandre seg.

Parring innebærer to kjønn, som smelter sammen to forskjellige DNA-strenger. Fordelen med det er at ethvert avkom har en helt ny sammensetning av DNA. Mutasjoner er ekstremt mye vanligere, og det betyr at i en ungeflokk på ti, vil det kanskje være minst én som kan fordøye (eller få tak i) en ny type næring. Arter som parrer bruker altså forholdsvis kort tid på å forandre seg.

Det er et kostbart system: Svært mye tid går med på seleksjon, og man må opprettholde halve populasjonen som forbruker ressurser men ikke kan føde. (Hos arter som kloner, går absolutt all næring videre til å lage avkom, de har ingen barnløse individer.)

Bonusen med parring er altså ekstremt mye bedre tilpasningsdyktighet. Arter som parrer har spredt seg til alle tenkelige miljøer fra ørkenen til ishavet. De som kloner svømmer (eller driver, egentlig) fremdeles rundt i samme habitat som for flere milliarder år siden. Og de er helt avhengige av at dette habitatet ikke endres.

Tre biologiske kjønn ville ikke egentlig ha tilført noe mer. Så lenge det er mulig for to individer med forskjellig DNA å parre seg, så har man det man trenger for å lage en levedyktig ungeflokk. Dersom eggcellene trengte to sædceller for å befruktes, ville man også måtte bruke enda mer tid på seleksjon, og hatt kanskje 2/3 av populasjonen som spiser men ikke kan føde. Det ville kollapset av seg selv.

Anbefaler "Evolusjon: Naturens kulturhistorie" av Markus Lindholm. Den har enda mer detaljer enn det jeg har nevnt her, blant annet alle de rare artene som har forskjellige varianter og mellomting av disse to systemene.

I hovedsak er det to måter å lage avkom: Kloning og parring. Kloning krever bare ett individ, parring krever to.

Kloning var standardmetoden i flere milliarder år. Fordelen med dette er at det er ekstremt enkelt, bare å ploppe ut unger når det er overskudd av mat. De kan altså tilpasse populasjonen perfekt etter mengden av næring som er tilgjengelig. Om det er lite mat, er det nok at én overlever for at arten skal overleve. Så lenge habitatet er stabilt, er det et perfekt system.

Ulempen er at det nesten ikke finnes genetisk variasjon. Og veldig lite mutasjoner betyr ekstremt treig tilpasning. Så dersom typen av næring endres, er arten fucked. Si at en type encellede organismer lever av én bestemt type alger i vannet. Dersom havstrømmene eller temperaturen endres og denne algetypen forsvinner, så dør også de som spiser den. Selv om en ny algetype kommer i stedet, vil de bruke alt for lang tid på å utvikle evnen til å fordøye den.

Parring innebærer to kjønn, som smelter sammen to forskjellige DNA-strenger. Fordelen med det er at ethvert avkom har en helt ny sammensetning av DNA. Mutasjoner er ekstremt mye vanligere, og det betyr at i en ungeflokk på ti, vil det kanskje være minst én som kan fordøye (eller få tak i) en ny type næring.

Det er et kostbart system: Svært mye tid går med på seleksjon, og man må opprettholde halve populasjonen som forbruker ressurser men ikke kan føde. (Hos arter som kloner, går absolutt all næring videre til å lage avkom, de har ingen barnløse individer.)

Bonusen med parring er altså ekstremt mye bedre tilpasningsdyktighet. Arter som parrer har spredt seg til alle tenkelige miljøer fra ørkenen til ishavet. De som kloner svømmer (eller driver, egentlig) fremdeles rundt i samme habitat som for flere milliarder år siden. Og de er helt avhengige av at dette habitatet ikke endres.

Tre biologiske kjønn ville ikke egentlig ha tilført noe mer. Så lenge det er mulig for to individer med svært forskjellig DNA å parre seg, så har man det man trenger for en levedyktig ungeflokk. Dersom eggcellene trengte to sædceller for å befruktes, ville man også måtte bruke enda mer tid på seleksjon, og hatt kanskje 2/3 av populasjonen som spiser men ikke kan føde. Det ville kollapset av seg selv.

Anbefaler "Evolusjon: Naturens kulturhistorie" av Markus Lindholm. Den har enda mer detaljer enn det jeg har nevnt her, blant annet alle de rare artene som har forskjellige varianter og mellomting av disse to systemene.

Eh, vet ikke hvorfor det ble dobbelpost. Håper moderator kan fikse...