Jeg har opplevd et liknende fenomenet i mange år nå. Det kommer og går med jevne mellomrom. Jeg har utforsket det ganske omfattende og kommet fram til hva som trigger det og en mulig forklaringsmodell.

For meg skjer dette kun i hjemmet mitt, altså et sted jeg kjenner svært godt fra før. De fleste tilfellene oppstår når jeg er er sliten mentalt, gjerne etter at jeg har drevet med oppgaver som krever høyt fokus. Jeg må også være fullstendig avslappet. En lang, varm dusj eller meditasjon ser ut til å være det som fungerer mest effektivt for meg. Når det inntreffer er det første jeg merker at sanseinntrykkene (taktil sans primært) blir svært markant, og fotsålene mine blir hypersensitive. Hvis jeg fokuserer på bakken under føttene mine produserer hjernen min et helt utrolig virkelig bilde av rommet jeg er i, som regel badet da det ofte skjer i dusjen. Bildet inneholder detaljer jeg ikke har lagt bevisst merke til, som en tom dorull på gulvet atmed toalettet eller en håndduk som har falt ned fra knaggen det hang på, eller det detaljerte mønsteret i de kosmetiske produktene som står i hylla over vasken. Jeg kan så gå ut av dusjen, hente et håndkle fra skapet, gjøre meg ferdig på badet og bevege meg ut i leiligheta fullstendig komfortabelt i blinde. Altså: Jeg kan bruke det mentale bildet jeg har produsert internt til å navigere tilnærmet perfekt i den virkelige verden. Det inkluderer stort sett hele leiligheta mi. Det er en helt utrolig følelse.

Jeg har testet hvor langt jeg kan ta det, men jeg kan åpenbart ikke produsere tilstrekkelig gode mentale bilder av steder jeg ikke har nær nok kjennskap til. Den ene gangen jeg forsøkte å gå ut trynte jeg i trappa på vei opp verandaen min. Jeg har ikke prøvd igjen for å si det slik. Jeg kan heller ikke for eksempel velge ut krydre fra krydderhylla, da jeg har nada systematikk i hvordan jeg plasserer krydderet der og dermed ikke vet hvilket krydder som er hva. Jeg kan heller ikke lese (d´uh). Det er med andre ord begrenset av hukommelse, og bildet som produserer må være basert på relativt nye sanseinntrykk. Det er likevel helt utrolig hvor presist det konstruerte bildet er, selv på små detaljer. Det er også bemerkelsesverdig hvor presist jeg kan navigere inne i selve leiligheta. Jeg har gått på hender fra stua til soverommet, jeg har balansert glass og kopper oppå hverandre, jeg har flyttet vilkårlige gjenstander rundt om kring og funnet tilbake til dem uten problemer etterpå.

Jeg vet ikke om du opplever det samme som meg, men det er jo åpenbart at man faktisk ikke kan se gjennom øyelokkene. Det at fotsålene mine blir så sensitive peker mot at den dorsale delen av ryggmargen er svært aktivert, altså hyperaktivering av bakstrengs-lemniscus-medialissystemet. Dette vil gi både svært sensitiv taktil sans og god romlig orienteringsevne (propriosepsjon), som vil være essensielt for navigasjon uten synsinformasjon. Jeg har sjekket ut publiseringsjournaler og spurt diverse nevrologer om de er kjent med fenomenet, men så langt har jeg kun funnet anekdotiske historier. Det er noen interessante case-studies på blinde mennesker (ervervet senere i livet) som er svært dyktig til tilsvarende ting. Jeg er utrolig fascinert av hele greia.