Hei, trådstarter!

For meg er anonymitet og måtehold på nett synonymt med sunn fornuft.

Nettvett!

Jeg har flere ganger fått klage på at jeg er u-stalkbar på Facebook.
Ofte av jevnaldrende som møtte meg på fest, på studiet, eller matcha med meg på Tinder.
Noen ganger av eldre folk som kun har en veldig perifer relasjon til meg, som aldri snakker med meg ellers.

«Jeg føler at jeg har rett til å få innblikk i ditt privatliv, uten å ta meg bryet med å bli kjent med deg!»

Likevel, det disse ikke vet er at jeg er ganske aktiv på enkelte sider og i enkelte kretser – jeg bruker bare et pseudonym.
Jeg har et slags alter ego som jeg trer inn i når jeg skal slappe av med «gjengen» på Internett. For det er det Internett er for meg, et fristed.


F.eks. Siden jeg var tenåring, har jeg vært aktiv i kunstmiljøet på nett. Etter hvert har jeg blitt semi-kjent innenfor mitt lille felt.

Jeg har ingenting å skjule, men jeg har heller ingen interesse av å dele med utenforstående.
Ikke interessert i deres ignorante meninger om hva som egentlig er kunst.
Ikke interessert i å bli spurt om jeg kan tegne for dem gratis, som en vennetjeneste!
Ikke interessert i å blotte noe så nært og personlig for folk som ikke engang prøver å forstå.

«Hvis du legger det ut på nett, må du forvente at folk kommenterer på det!»

Enig! Og på grunn av dette, prøver jeg å kontrollere hvem som finner det jeg legger ut. Det er en måte å filtrere på.

Siden jeg har en del følgere i kunstverdenen, er jeg ikke interessert i at de skal sitte å grave i andre retningen heller.
Jeg vil ikke at de skal Google navnet mitt å finne ut hva jeg gjør profesjonelt.
Vil ikke at de skal overvåke aktiviteten min utenfor miljøet. Finne familiemedlemmer og venner der.
Det er ikke relevant for kunsten, men folk klarer ikke å styre seg.

Folk elsker å grave og snoke og dette har jeg bittert erfart flere ganger.
Nå tar jeg mine forholdsregler.


Skammer jeg meg? Overhode ikke!
Sier jeg noe jeg ikke kan stå inne for? Aldri. Ikke en gang her på nFF (!)

Jeg er ikke fullbyrdet anonym; du må bare være litt smartere enn en undulat for å finne alle utgaver av meg.
Folk som kan å bruke Internett fikser dette uten videre problemer.

Grunnen er veldig enkel – jeg liker å være i fred i nisjen min, sammen med folk som deler interessen min.

Jeg liker at arbeidsgiver kan Google og øyeblikkelig finne den profesjonelle siden min, men ikke et dypt personlig kjærlighets-prosjekt.

Jeg liker at folk fra alternativmiljøet ikke forholder seg til meg som noe annet enn måken og artisten Svartbak.

Jeg liker at jeg har dybder som ikke er synlig på overflaten.


De mennesker som tar seg bryet med å bli kjent med meg, får innblikk i dem.
De som bare vil snoke og legge seg opp dustete meninger om meg skal ikke få den tilfredsstillelsen.

Synes du fortsatt anonymitet er stusslig?