Du "må" aldri la noe dø. Tiden vil gå, og dette er noe som vil ligge både i din samvittighet, men også i den skyldiges samvittighet. Mennesker forandrer både personlighet og humør over tid. Og det kan komme en tid hvor denne personen kanskje er en mer samvittighetsfull person, legg på en flaske brennevin i tillegg, så kan fort sannheten komme for en dag.

Det du bør gjøre, er å skrive ned hendelsen i detalj så du har det på et stykke papir. Hvis flere tanker dukker opp, skriv dem ned. Da har du mer kontroll og en dialog gående med deg selv. Du gir psyken litt fri også.

Når tiden kommer og du føler det kanskje er en åpning, at den du mistenker er mer mottagelig for en ny konfrontasjon, så kan du kanskje vise disse brevene og virkelig presse samvittigheten hans. Du må gjerne felle noen tårer også, si at dette virkelig har ødelagt livet ditt på mange måter, nattesøvn, mer alkohol, hva som helst. Hvis du bare fikk vite hvorfor, hva motivet var, hvem som har fått bildene, og om denne saken kunne blitt lagt død, så hadde det hjulpet deg veldig. Hvor mye du vil spille skuespill eller være ekte får bli opp til deg selv, men dette er psykologisk press, og kan være svært effektivt i å få frem sannheten.

Hvis du har planer om anmeldelse, så kan du ta opp samtalen med samtaleopptaker på telefonen også.

Dette er en vanskelig sak, og jeg tipper det vil ta tid og kreve fokus fra deg om du vil ha sannheten på bordet en dag. Du bør aldri legge saken død, men heller bare tenke at den rette muligheten må by seg. Du kan jobbe med å trygge din egen psykiske helse i mellomtiden med å skrive historien ned, holde dialogen gående med deg selv (og kanskje en psykolog? som jo har taushetsplikt, ingen rykter), så du ikke faller for større psykologiske feller som selvbebreidelse. Du skal ikke dømme deg selv fordi andre er noen tjuvende løgnaktige drittsekker. Det er -ikke- din feil. Et godt hjerte ser ikke alltid det onde, så aldri slutt å vær godhjertet.