Det er nok absolutt noe i det du sier. Mitt forhold til rusmidler i 17-20 års alderen er nok til dels et tilfelle av det, men jeg tror det bare er en del av forklaringen. For mange er det så lett å si at amfetamin er deres medisin fordi det får dem til å oppføre seg som andre (føle seg bedre, noe som er hensikten med alle rusmidler) - en klassisk ansvarsfraskrivelse. Et særlig godt eksempel er NRK-dokumentaren Røverdatter, der faren stadig gir ADHD-diagnosen skylden for amfetimbrukesn (se bl.a. 6:26 og 50:30). I reraliteten er grensen mellom hva som er "medisin" og hva som er "rusmiddel" syltynn når det kommer til tyngre miljøer. Men husker jeg ble oppgitt av å tviholde på at cannabis var medisinen deres når interessen for CBD (som faktisk er den "medisinske" komponenten av cannabis) er lik 0. Det er ikke noe galt å like å ruse seg, men når det går utover livssituasjonen til både seg selv og pårørende, er det viktig å oppfordre til å ta ansvar fremfor å peke fingre. Hvis man genuint tror at ens egen situasjon ikke har noen sammenheng med egne valg og avgjørelser, ser det ikke veldig lyst ut for forbedringspotensialet. Desverre er denne trenden i stor fremmars.

Dette var kanskje litt off-topic. For meg var alltid speed noe jeg var ekstra forsiktig med, etter å ha sett det føre til psykotiske episoder med jevnlige mellomrom (han var riktignok så anlagt for det som man kan bli), men igjen må vi huske på at barn blir foret med ritalin og lignende substanser, gjerne deler med andre, og plutselig er ikke amfetamin så ille lenger.

Har forresten ikke lest hele tråden, så beklager evt gjentakelser.