Hei, jeg er en 18 åring som har slitt de siste tre årene, mye med dårlig selvbilde og en “falsk” ensomhet. føler bare jeg aldri passer inn, og at ingen er der for meg som jeg er der for dem, en skole kamerat for eksempel som jeg og personen kan ha det veldig gøy med for eksempel kan for meg bli en person jeg tenker på og som jeg kan åpne meg opp for, men for den andre personen så er jeg bare en lættis kar fra klassen og ikke mer enn det. har noen gode venner, men de er med i andre gjenger også som jeg ikke er med i og bla bla bla. Har blitt diagnoser med moderat depresjon, og jeg har hatt lyst til å ta livet mitt så lenge. Er muslim så tenker at det potensielt selvmord vil bety helvete, men føler jeg er i helvete på jord uansett. Har vært borti cannabis og psycadelica som er fine avbrekk, men jeg er oppegående nok til å ta det sjeldent, men det hjelper uansett ikke med depresjonen, men vil heller ikke ta sterkere stoffer fordi jeg ikke tror det er meningen heller. Har vært i terapi, men de mener jeg har blitt frisk nok nå selv om jeg har blitt litt bedre men tankene er der fortsatt. Jeg har så lyst til å avslutte det, men er så redd for skammen jeg vil bringe familien min, og mine to lille søstere
som må klare seg uten en store bror. Faren min er blind så det gir meg en enda større snavet følelse ovenfor å være der for dem.

hadde en liten periode hvor alt var bra, det var når jeg hadde en dame, men med en gang det noe slutt så sank jeg i kjelleren igjen( hun slo opp)




Hvordan har andre folk kommet det ut av depresjonen og selvmordstankene og hva hjelper?


Beklager jeg har skrevet som en retard nå, men er virkelig ikke i humør for å skrive innledning og hoveddel og sammenhenger tekst


Hilsen deprimert 18 åring