Ait, nå er dere flere som lurer, og dette vi bli veldig løst og ute av kontekst siden dere spør veldig generelt, men.....

La oss snakke om normalt liv. Hva er et normalt liv? kanskje dette er åpenlyst for mange, men ikke for meg. Jeg ser alltid 2 sider. Jeg har egentlig aldri noe imot individer med mindre de avviker langt ut. Da snakker vi om de som liker vold, er stygg mot andre med vilje osv.

Problemet er at samtidig så ser jeg egentlig alle mennesker som like. Individene kan være annerledes, men "kjernen" er ikke. Et eksempel kan være at vi alle er redde og forvirret med tilværelsen vår, noen velger å handle gullkraner andre går på jakt, men det er uansett en måte å fylle de meningsløse livene våre med mening.

Et annet eksempel er kjærlighet, jeg elsker kona og kidsa mine, ville virkelig drept et annet menneske for å beskytte de, som de aller fleste sikkert føler, men, og igjen, jeg ser alltid 2 sider. Jeg vet at, mine følelser for både mine kids og min kone handler om hvordan vi som art fungerer og hvordan vi er "slaver" av overlevelse og reproduksjon. Hvorfor er tiltrekning større hos den ene eller den andre? Kort svar: Darwin.

Det bunner i hvordan 2 mennesker kan skape en litt bedre versjon av seg selv, og hvilke genetiske kvaliteter vi bærer. Det at jeg virkelig falt for min kone handler først og fremst om hvilke barn vi kan produsere og ikke minst at vi kommer til å produsere. Jeg elsker kidsa mine, wow, John Wayne Gacy elsket også barna sine, big deal.

Når det kommer til hvorfor jeg sliter i arbeidslivet er det egentlig veldig enkelt, jeg kan ikke, ikke engang for mitt eget beste, holde kjeft. De aller fleste, i mitt syn, tilpasser seg jobben sin og aksepterer at sjefen er sjefen, jeg gjør ikke det, jeg ser på sjefene mine som et hvilket som helst annet mennesket som prøver å finne mening i sitt meningsløse liv.

Det resulterer i, for jeg har aldri vært og vil nok aldri bli, redd for å miste jobben min og dermed si akkurat det jeg mener til mine medmennesker. For å sette dette i et perspektiv kan jeg nevne et eksempel.

Jeg var ass. butikksjef på en Lidl i sin tid, nå blir det for omfattende, som jeg skrev tidligere å gå i detalj, men noen har sikkert fått med seg hvordan Lidl holdt på med sine ansatte, enkelt forklart, ingen, utenom butikksjef og ass. butikksjef, fikk fulle stillinger, som gjorde at ingen hadde en trygg ansettelse og kunne byttes ut, uten grunn.

Uansett, jeg er rimelig disiplinert og jeg gjør kun en jobb om det behager meg og jeg gjør ingenting halvveis, da driter jeg heller i å gjøre det. Og her vil jeg skyte inn og si at det er nok en del av diagnosen min, kan jeg ikke mestre det og finner jeg ikke glede i det, vel da skyver jeg det ut av livet mitt og går videre, kaldt og uberørt.

Nuvel, etter noen år i jobben og med økende kunder og det som er viktigst for en bedrift, økte grønne tall, så kom distriktssjefen på besøk, selveste Uwe fra Tyskland, vi snakket sammen, jeg fikk bedre lønn, mer frihet og skryt... Samme dag så fikk en kollega av meg, en kristen(jeg bor på sørlandet) en skjennepreken som jeg mener ikke var på sin plass, vi snakker om en voksen mann som fikk så kjeft at han begynte å grine, jeg mener den var ufortjent, men det er jo bare min subjektive mening.

Jeg er den jeg er, så jeg klarte jo ikke holde kjeft, så jeg sier til Uwe at han er urimelig og blåst i skallen sin hvis han ikke ser verdien og innsatsen til min kollega. Det blei vel heller dårlig mottatt, men siden jeg gir grønne tall, får beskjed om at dette er ikke min sak og at siden jeg gjør det jeg skal bare kan slappe av å gå tilbake til butikken(vi var på lageret) og gjøre det jeg gjør...

Jeg svarer med at mine medarbeidere er hva jeg som ass. butikksjef gjør og stemningen blir amper, og det var i mitt hodet kalkulert, jeg ville lede Uwe sitt sinne mot meg så min kollega få pusterom. For jeg er nettopp det, kald og kalkulert. Slike hendelser leder meg til å ikke like plassen jeg jobber på.

Jeg forstår at en bedrift må tjene penger og jeg forstår at Uwe har sin sjef å svare til, men å behandle mennesker på den måten forstår jeg rett å slett ikke, selv med mitt kalde hjerte, som diagnosen tilsier. Det blei aldri noe mer ut av den situasjonen, Uwe roa seg og min kollega syns det at jeg forsvarte han var nok til å fortsette å hente ut lønn hos Lidl, jeg derimot så ikke annet enn kyniske gullgravere, og selv om jeg mener at alle skal få gjøre som de vil, så liker jeg ikke mennesker som tror at gullkraner er meningen med livet. Så jeg sa opp selv.

La meg ta med et eksempel til og min siste arbeidsplass før jeg ble uføretrygdet, jeg blei ansatt hos elprice når de utvidet fra nett til fysiske butikker, jeg kan selge gråstein som gull og etter første intervju fikk jeg jobb... Kanskje ikke så rart når en ass. butikksjef er villig til å gå tilbake til "gulvet".

Jeje, så vi fikk opplæring i Bergen, jeg bodde i kr.sand,en av de tingene jeg bemerket meg under denne uka i Bergen var at en ting elprice utøver som praksis er at den som får kunden får salget, uavhengig av hvem kunden er...

Jeg hadde gode salgstall og ble oppfordret av bedriften til å søke på ass. butikksjef igjen, sure hvorfor ikke, jeg trenger spenn som alle andre og kundeservice er noe jeg liker, fordi jeg er god på det, selvfølgelig.

En dag kommer det en kunde, den kunden er kr.sand kommune og de skal ha 200 laptoper og oppgradere et par av skolene, jeg sier klart det fikser vi.. Som den gode ansatte jeg er så sier jeg at jeg skal høre med sjefen hva vi kan tilby og kommer straks tilbake.. Går inn til sjefen, vi snakker her om den samme sjefen som nekter å forlate kontoret sitt når noen vil snakke med sjefen, og forteller at kr.sand kommune vil ha tilbud på 200 laptoper. Det første han sier er at dette salget tar han seg av, det er viktig å vite at denne mannen har like liten erfaring som meg, hans tidligere stilling var butikksjef på Jysk i Narvik.

Jeg sier nei, jeg husker friskt i minnet at den som møter kunden, han får kunden, dette er relevant i elektrokjedene fordi det handler om provisjonsordninger osv, han sier glem det og jeg ber han ringe distriktssjefen og få bekreftet at det jeg sier stemmer. Han gjør det, i god tro om at han har rett, men får beskjed at uansett hvor mye han hjelper meg med salget så skal salget skrives i mitt navn og provisjon går til meg.

Gjett hva? Dagen etter får jeg beskjed om at jeg ikke er ønsket der lengre og han hadde hørt at jeg snakket om hvordan hans kone fikk vaskejobb der pga han, noe som også var påpekt på opplæring, elprice ville ikke ha nære relasjoner ansatt på samme plass. jeg bekrefter at det stemmer og jeg stilte spørsmål med hvorfor kona hans gikk fra vaskedame til butikkselger... Han sier jeg må passe munnen, jeg sier, ellers hva?

Det blir stille, jeg rekker tenke 2 sekunder og finner ut at jeg ønsker egentlig ikke være en plass jeg ikke er ønsket så... Jeg sier, gi meg gode referanser og 3 måneder lønn(hadde fastlønn utenom provisjon) og la meg gå nå akkurat nå, så får du kr.sand kommune og blir kvitt meg. Han smiler med det stygge gliset sitt og sier deal. Jeg er glad jeg kom meg vekk ass.

Poenget er, jeg kan ikke holde kjeft, og det har gjort at CV'en min har korte ansettelser og selv med gode papirer, og ikke minst at jeg blei mer og mer kynisk ovenfor menneskeheten, førte tanken på å leve i fred, uten noen som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, hvem jeg skal være eller hvorfor jeg skal være det, til at jeg fortalte psykologen hvordan jeg følte det, men at jeg trenger mat i det store hullet i den nedre del av ansiktet mitt som alle andre til at ho sa ho skulle fikse uføre for meg og jeg sa ait.

Nå skal det sies at det at jeg ikke fungerer i arbeidslivet er helt okey for meg, jeg føler meg ikke som en kvise på samfunnets rompe. Jeg prøvde og jeg prøvde med det gode, ikke fordi jeg er god, men fordi jeg har det godt om jeg er god, jeg er ikke ute etter å være god, jeg er ute etter å sove godt, at jeg trenger å føle jeg gjør godt for å sove godt er totalt tilfeldig og flaks.

Med det sagt, la meg stille et spørsmål, hva er egentlig godt? Det kommer en kollega til meg å spør om jeg kan ta en ekstra vakt for han, klart jeg kan, da sover jeg bedre, hva vet jeg om den kollegaen bruker sin fridag på å antaste sin datter? Ingen verdens ting... Velkommen inn i mitt hode, vil du vite mer? Bare å spørre yo

Fortell mann.