En tur utenom det vanlige som hendte meg for litt over en uke siden og syntes den måtte deles.

Plantene strekker seg høyere enn oss og blant dem noen lurer noen nasty brennesler, men vi kommer oss opp og igjennom "jungelen" uten større problemer. Idet vi er oppe på vanntårnet merker jeg at er begynner å bli stein, dette stedet er skjermet for lys og med fri sikt opp i uendeligheten, akkurat hva jeg ønsket. Ah tilfredsheten.

Uten videre loking legger begge seg rett ut på betongen og stirrer i været, fra iphonens spinkle høyttaler lyder californication av red hot chilipeppers og vi forsvinner.

”Vi kan jo umulig være alene” med så mange stjerner og sanseinntrykk tenker vi i samme baner og samtalen vår dreier seg for det meste om livet, universet og alt mulig, men mest universet. Etterfølgeren på playlisten blir Jon Lajoie – high as fuck og passer for så vidt utmerket, jeg har enda ikke flyttet blikket fra himmelen og innser at jeg virkelig er langt vekk (high as fuck?).
Vi ser etter stjernetegn og jeg finner orions belte, men får da kjenne på hvor vanskelig det kan være å beskrive hvor på himmelen noe befinner seg… Samme hvor skeve vi er skal det gå og tilslutt så ser han det, kanskje.

”Satan så langt vekk stjernene er” ”ja, de er virkelig kraftige”.. ”hvordan fungerer sola egentlig???”. K’naan avrunder det hele med take a minute der vi snakker om den nakne apes oppdagelser, månelandinger osv. Men det som opptok oss mest var vel hvordan mennesket hadde funnet ut så mye, ta sola som eksempel: Hvordan vet vi akkurat hva som skjer? Vi kan umulig vite alt om den. At sola ikke bare har gått opp i en gigantisk eksplosjon uten proposjoner, men blitt værende her i milliarder av år er det største mysteriet på jorda akkurat i dette øyeblikket.

Vi setter oss opp for å fyre de siste restene. Hadde det ikke vært for at jeg visste antall sanger vi hadde hørt ville jeg trodd vi hadde lagt der i mangfoldige timer, og det er først nå det går opp for oss hva som nettopp har skjedd: En liten reise inn i hodene våre. Vi beveger oss nedover igjen (Fast forward) og trygt nede på veien igjen ser jeg plutselig trace av hendene mine og har det litt gøy med dette*. Ikke noe mer å fortelle om av betydning etter dette bortsett fra at rusen varte uvanlig lenge.

*Typisk stonerøyeblikk der du er mest opptatt av hendene dine, har opplevd dette en gang før når jeg var ny og i tillegg røyka grønt og blei virkelig fjern. Derfor syntes jeg det er rart at vi fikk en slik effekt av en normal bønne som vi bare et par dager i forveien hadde røyket halvparten av uten noe lignende, jeg er ikke i tvil om at settingen hadde mye å si for dette, til hvilken grad tør jeg ikke si.

Det viste seg altså at dette var en form for "meditasjon" som funket bra, tankerekkene kan bli vanvittig lange når du har inspirasjon fra stjernene og hjelp fra sangene. Kontinuerlig snakking underveis var også en faktor som hjalp på reisen, og selv om det kanskje ikke høres sånn ut ga alt fullstendig mening for oss (i hvert fall der og da).

That’s my story folks hope you enjoyed it.