Det er vanskelig å
velge ett, så jeg tillater meg 3 av Andre Bjerke;


"Den fremmede"

Jeg lå i den kalde morgen
i søvnens urolige fred
da hørte jeg noen komme
utenfor tid og sted.

Et underlig fremmed vesen
stod ved min sengestokk.
Det var som han stirret gjennom
mitt lukkede øyelokk --

Jeg prøvde å gjette hans ansikt:
en huggen og hard profil.
Det frøs en uhygge ut av
munnens metalliske smil --

Lidelsens ville fingre
hamret gjennom hans trekk.
Jeg følte mitt hjerte hamre
i dunkel og anende skrekk.

Han sa:"Du kjenner meg ikke.
Du vet ikke hvem jeg er.
Men jeg er ham du er fjernest
og ham du er skremmende nær.

Jeg er din egen smerte.
Tyngden gjennom din sjel.
Ham du forsøker å glemme
og knuse til støv med din hæl.

Jeg er den gråtende tone
gjennom de leendes leir.
Jeg er ham som du dikter
om til en løgn om seir.

Jeg satt gjem i din skygge
hvor du i verden gikk.
Jeg er ditt døve øre.
Jeg er ditt blinde blikk.

Synes du min tunge laller?
Virker jeg tung og tom?
Akk, jeg er summen, summen
av hele din fattigdom --

Vender du ikke mot meg
hatets glødende vell,
slik som et menneske bare
evner å hate seg selv?

Ja, jeg vet du fornekter
alt som du aner er mitt,
alt som jeg grådig eier
like til hjertet ditt!

Å, det er tilgitt, kjære.
Bare fornekt, fornekt.
Jeg skal følge deg evig.
Deg og din hele slekt.

Tror du kanhende jeg svikter?
Jeg kommer alltid igjen.
Jeg er din venn til graven.
Jeg er din siste venn --"

Den fremmede går. Hans ansikt
svinner mot vinduets glar.
Men jeg ligger tom tilbake
og kan ikke finne svar.

«Tapt paradis»
Mon noe kan skuffe mere
enn møtet med barndommens trakt
Hvor allting står goldt og ribbet
for drømmens eventyrdrakt.

Her gikk du og levet og stelte
med blomster og trær og slikt
Og trengte vel ikke å dikte,
for du var ditt eget dikt!

Det duvet en gammel fabel
i havens veldige tre.
Det suste en lengsel mot forår
gjennom den våte sne.

Gjerdet jeg en gang satt ved,
hva er igjen av deg?
Men dengang stod du og ruvet
og delte verden for meg –

Var ikke alt jeg så
en dunkel og deilig gåte?
Å hvor de tusen liv
var til på en annen måte!

Billen som løp gjennom gresset
bien på blomstens munn
Hvor det var meg som fant dem!
Hvor de var mine funn!

Rosens blødende begre
bøyet seg ømt i min hånd
Aldri har noen rose
siden bøyet seg sånn –

Duggen som skalv i kvelden
svalen i dagens dans
Hadde de ikke lånt av
mine øynes glans?

Var mon i verden en fyrste
mere svimlende rik?
Maktet en gud å vinne
jordens forelskelse slik?

Jeg går i de samme trakter
og prøver å finne en venn
Men tingene ser meg i møte
og kjenner meg ikke igjen

Det er som å skue inn i
et land av taushet og is
Min barndoms tyste ruiner
et evig tapt paradis!

Jeg prøver forgjeves å være
et vesen jeg ikke er
da hører jeg bruset, bruset
gjennom min barndoms trær:

«Gå til den store verden
bli hard og bli kold og klar,
men gjem etsteds i ditt hjerte
minnet om noe du var –»

«Du skal være tro»
Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt….

når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?

Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!