Elysium og jeg sitter en periode utenfor på verandaen og ser utover natten. Det har roet seg en god del nå. Vi prater om de skumle opplevelsene tidligere i trippen, og beroliger hverandre. Elyisum forteller at han på et tidligere stadium i trippen opplevde å gå inn døren etter å ha vært og tisset, og opplevde å se seg selv sitte i sofaen. Han fortalte at han kunne merke at han var Agatha som var på vei inn døra, og naturlig nok ble fullstendig satt ut av opplevelsen. Elysium lover at han selv skal skrive en rapport fra kvelden, det blir spennende å se hvordan opplevelsene overlapper. Vi filosoferer og spiser vårt første matbit på flere timer og konkluderer med at stoffet vi har kroppen ikke burde lekes med. Ha bunnsolid respekt for det. Du blir tvunget til å se på deg selv fra sider du ikke visste du hadde, fra utenkelige perspektiver og vinkler. Du kan oppleve ting du ikke kan forestille deg i din villeste fantasi.

Klokka er nå nærmere 2 på natta. Elysium går etter hvert og legger seg. Agatha, Jay og Mic har også lagt seg. Agatha holder rundt Mic som fremdeles er heftig nede i ayehuascas dypeste jungel. Mehdni sitter på alle fire og chanter; "aaaah - grande madre naturaleza - mi iglesia" (store moder natur - min kirke) og andre chants han har lært på tur i Sør-Amerika. En helt fantastisk nedtur begynner. Mehndi forteller fra sitt indre bibliotek av tidligere spirituelle opplevelser, han klarer å sette ord på nye konsepter og tankeganger jeg ikke selv har klart å sette ord på, løsner opp en del knuter, og gjør meg svært interessert i ayehuasca. Han forteller om lange og susende energistrømmer som skytes igjennom kroppen hans, rikosjerer fra alle verdens hjørner og gjennom kroppen hans, og som best kan forklares som intense susende lyder. Han forteller om en ayehuasca-tur fra Brasil, hvor han og en argentiner lå under et stort telt og følte seg koblet til hele jordens kreative nettverk, hvor energilinjer kom susende gjennom natten fra elle kanter og hjørner, og fylte opp de kreative og mottagelige sinnene deres. Han forteller meg om "trippenøkler", som kan få deg videre om man sitter fast i tripper, om en gammel sjaman i Peru, som holdt rundt en tripper som hadde satt seg fast og sagt "du er en elv, du er en elv, du er en elv".

Vi diskuterer ulike nivåer for bevissthet, visuelle "steder" man kan besøke på trip, steder hvor jeg'et er fullstendig forvitret, hvor energistrømmer og visuelle entiteter som i grunnen ikke kan forestilles utenfor en trip, river og røsker i en, og helt åpenbart prøver å fortelle en sannheter om livet man lever og er del av. Mehndi sitter i stolen, og turen min kommer og går i bølger. Innimellom smelter han helt ned i stolen han sitter i, spesielt hodet glir inn i stolen, og øynene flyter litt rundt i ansiktet, samtidig som et tredje øye stadig viser seg i pannen på Mehndi (noe det også hadde gjort tidligere i trippen, kun på Mehndi).

Vi forsøker å fyre opp kubbene i peisen, som har slukket for første gang i løpet av kvelden. Under den ene kubben viser det seg et helt eget univers når jeg blåser med blåsepumpen inn i peisen. Rødt og oransje, glødende og vakkert, små dyr og steiner, skapninger som danser, vokser og brytes ned om hverandre. Elementene vind og ild i perfekt vennskapelig samspill med hverandre. Vi ser dypt inn under kubben og prater om universets uendelighet, og om at dybden i det vi ser innover under den lille kubben er minst like omfattende som dybden vi ser utover i verdensrommet. Uendelighet er et vanskelig konsept å forstå. Vi prater om hvordan en så liten krystall som LSD kan få ens virkelighet til å endres så til de grader, og filosoferer rundt muligheten om at det finnes uendelig slike krystaller (som enda ikke er funnet opp) som kan settes oss i uendelig andre tilstander. Jeg ser med et at vi ikke bare er oss selv, men alt rundt oss, og alt potensielt rundt oss. Vi lever i en uendelighet av uendelige dimensjoner. Til en hver virkelighet finnes det et uendelig sett virkeligheter til. Peisen spraker tidvis med fantastisk flotte eksplosjoner. Vi prater om tidsreiser og om computeres muligheter. Forskere som forsker på tidsreiser mener at computere vil ekspandere og utvikle seg så mye og så raskt i tiden som kommer, at vi innen en viss tid til klare å skape supercomputere, som perfekt klarer å gjengi både virkeligheten som den en gang var, og slik den kommer til å bli for alle potensielle organismer i universet (mest nærliggende her; mennesker). De mener derfor at man høyst sannsynelig allereder lever i en datasimulasjon av en virkelighet som allerede har funnet sted. Sjansen for at man akkurat nå lever og bevisstgjør seg sitt første "opprinnelige" liv er matematisk lik 0. Vi filosoferer over et "liv etter døden", jeg føler meg plutselig helt gjenfødt, som om jeg allerede husker at jeg faktisk har levd en gang tidligere i fortiden. Mehdni bedyrer at et liv etter døden for ham er helt åpenbart. At "vi", om en ikke om som "oss selv", kommer til å fortsette etter det konseptet vi kaller døden, virker nærmest uunngåelig. Vi kommer litt inn på klarsynte, og jeg nevner en historie om en venninne av en venninne av meg (som hevder å være "klarsynt"), som en gang ble vekket av en skikkelse ved sengen sin, som ga henne en adresse og en beskjed om at "alt er fint, dere må ikke bekymre dere, jeg har det fint, og jeg venter på dere". Da hun dro til adressen og ringte på døren og fortalte dette begynte kvinnen som åpnet opp døren å gråte, mannen hennes hadde dødd for bare noen dager siden, og det var uten tvil han som hadde kommet tilbake med en beskjed.

Jeg satte på Everything Ecstatic-skiva til Four Tet og kunne plutselig lukte den tredje sangen på skiva. Den luktet pizza. Der og da kom jeg på at jeg hadde opplevd synastesia tidligere på trippen også, i form av andre forvirrede og omblandene sanseinntrykk, men jeg kan ikke nå helt konkret huske hva de var. Vi hørte på et opptak jeg har på mp3-spilleren min av et barn fra skolen jeg jobber på. En herlig fri liten sjel på seks år. Han forteller entusiastisk om en tegning av en robot med en rød sirene (eller "rø'ern", som han kaller den) som tuter rundt. Vi hører på dette, og jeg hører noe veldig kjent ved stemmen. Noe fra min egen barndom. Noe rent og vilt, noe som er nærmere naturen enn hva vi vanligvis er. En fri og deilig fantasi som ikke lar seg hindre av konseptforståelsen vi kontinuerlig som voksne har bevisst i oss.

"Hva leter vi egentlig etter?", spurte jeg Mehdni. "Hvorfor utsetter vi oss for disse tingene? Hva er vi på jakt etter?". Et spørsmål vi funderte lenge på. Vi kom ikke fram til noe endelig svar, men en slags indre jakt etter å oppdage, eller å bedre forstå alle funksjonene og universet rundt oss, kan vel best summere opp det vi diskuterte som mulig mål. En harmoni. En forståelse og aksept av tingene som foregår rundt oss. En forståelse av kreftene som river i oss. En tilnærmelse mot å forstå det undelig komplekse, vidunderlige metabolistiske systemet som er naturen rundt oss. En indre ro.

Til slutt la vi oss for å sove. Satte på 'Hydroponic Garden' av Carbon Based Lifeforms og la meg på madrassen. Klokka var nå seks på morgenen. Jeg trippet fremdeles, men det begynte å bli såpass rolig at jeg kjente meg nærmere "meg selv". Jeg funderte på mange ting, og husker at jeg rett før jeg sovnet så meg selv koblet i en slags navlestreng til et bilde av faren og broren min. Jeg må ha sovnet rundt kl 9, rett etter å ha sett solen på ny gå opp. Kl 13 i dag ble jeg vekket av Mic, som fortalte bruddstykker av opplevelsen sin. En reise igjennom underverdener med personlige guider. Løsninger på problemer på molekulærnivå. Balanse mellom høyre og venstre. Han hadde ikke klart å åpne øynene fordi det i vårt visuelle rom var så mye informasjon at det overveldet ham. En kommentar om en reversert fyll; "en forjævlig tur, men en skikkelig deilig hangover." Det hadde begynt å regne igjen. Som om Moder Jord hadde åpnet et lite hull i skyene for oss de 17-18 timene vi trippet ("dere fortjener såpass").

I dag er jeg mildt sagt bergtatt av gårsdagens opplevelse. Jeg husker ikke engang en promille av all informasjonen jeg ble gitt. Det går for fort til at man skal kunne huske alt sammen. Sitter her og prøver å summe meg og systematisere informasjonen, tenker over hvorvidt jeg kommer til å huske og sette pris på det jeg fikk se. Kommer jeg til å tro på det framover? Er jeg noe nærmere en "sannhet"? Jeg vet ikke enda. Men jeg føler meg bunnløst takknemlig for at jeg fikk oppleve noe så sjeleristende som opplevelsen i går. Nå skal jeg scanne tegningene, spise meg en god porsjon mat og la historien tale for seg, så får alt annet filosofisk heller kommer fram i dagene som kommer.

La grande madre naturaleza - mi iglesia.

---

Damn, det ble langt. Stor kodus til de som gadd å lese alt!