Den fasen du er inne i nå er verst. Det er nå du må begynne å integrere deg i det "vanlige" samfunnet, noe som kanskje er det vanskeligste.

Jeg var i gjennom så og si det samme som det du beskriver her. Det jeg gjorde var å flytte hjem til mamma. Det er veldig godt for helsa å bryte seg ut fra den gamle situasjonen ved å bytte boplass, venner, osv. Det er ikke lett å sitte hjemme i den gamle stua si hvor man har brukt hundrevis av ganger. Man må på en måte bryte alle mulige mønstre og distansere seg fra det gamle som vekker minner og lyster.

Du burde ha 100% fokus på å integrere deg med samfunnet, som sagt. Det å lage mat med familien kan være en god måte å komme i god kontakt med familien igjen.

Når det gjelder det å få høre hvor mye man ødelegger og hvor redd familie og sånt er for deg, er det bare noe du må tåle, dessverre.

Jeg begynte ikke å jobbe med en gang. Jeg husker jeg tok ganske lang tid ved å bare sitte hjemme og balansere meg selv. Noen vil kanskje si at man skal ut i arbeid så fort som mulig, men så lenge man har en familie og et fint støtteapparat rundt seg vil jeg anbefale og å ta litt tid for å finne sin indre ro og balanse.

Ang. medisin: Jeg brukte ikke noe, og jeg klarte meg fint. For noen vil det sikkert hjelpe veldig mye, spesielt i startfasen. Men samtidig så handler hele avvenningen av å jobbe med seg selv, finne ut av problemer, samt være ærlig ovenfor deg selv. Hele greia handler om selvutvikling. Selv om man har medisiner så er det alt sånt surr man må finne ut av, og med medisiner føler jeg at man heller bare gir mer faen i det, for da har man tross alt funnet en slags "balanse" ved hjelp med medisinering, og det er ikke en løsning, og det er heller ikke gitt at man får så mye større livsglede av det.