Jo, en tvangsinnleggelse KAN være en traumatisk opplevelse, men den behøver absolutt ikke være det. Dette kommer veldig mye an på personalet, og hvor syk pasienten er. Selvsagt så vil en person, som er på vidda psykotisk, muligens ha problemer med å forholde seg til andre mennesker. Særlig når denne personen kanskje ser personalet som zombier eller lignende. Men de personene jeg har snakket med, og som har vært tvangsinnlagte, har vært glade for akkurat dette skjedde i ettertid. Rett og slett fordi dem var totalt på bærtur.


Det blir feil å si, at jeg er noen stor tilhenger av elektrosjokkterapi! Men jeg synes jeg må iallfall rette opp grove faktafeil, som du slenger ut her!

For det første, så blir ikke denne behandlingen utført i våken tilstand. Man blir lagt i narkose FØR en begynner med dette! Altså en kjenner ingen ting! Man hadde ellers ikke gjort det uten narkose eller! Men en gjør det, for å hindre de fæle krampene som kommer.

Og ei heller er det så primitivt, at de setter en krokodilleklemme på hvert øre, og plugger inn kontakten. Idag er det er en datamaskin, som sender noen få strømpulser, som bare varer noen få millisekunder (1 millisekund = 1/1000 sekund). Dette blir gjort slik, for at bieffekter skal bli minst mulig! Og det er spesielt en bieffekt, som observeres etter elektrosjokk, nemlig hukommelsestap. Dette hukommelsestapet er stort sett kortvarig. Men det forekommer uhyre sjeldent, at det blir varig.

Og idéen til denne behandlingen kom faktisk fra griseslakting.
For det ble observert, at mange griser er helt ifra seg etter stresset fra kjøreturen m.m. Og som avliving er puter, som sender strøm igjennom hjernen vanlig. Disse putene blir plassert rett bak ørene, og dem sitter på en "tang". Når Nasse får kavringen reiser ører o.l. opp i kramper, mens den blir totalt bevisstløs. Mens den er bevisstløs, skjæres halspulsåren over. Og Nasse blør ihjel, føre han våkner igjen av "kavringen".
Det som ble observert, er at Nasser som våknet opp av "kavringen", var mye roligere og "avbalanserte" etterpå. Dette er det som ga opphav til terapien.
Bare til informasjon, så er alternativet til denne avlivingsmetoden gass eller kule, med skjæring av halspulsåre.





Og
Her er det to klubber, det er psykiatrien og psykologien. Der psykiatrien har vært, og delvis er, tilhenger av gener og feil i balansen på hjernekjemien. Mens deler psykologien mener det er miljø, som lager feil i hjernekjemien. Noe tyder på, at disse to klubbene nærmer seg hverandre. Og det virker som den rigide pilledelen av psykiatrien «beveger» seg mest.


Jeg spurte en psykiater om dette. Og han forklarte det omtrent slik:
Det er en genetisk- og en miljøkomponent i dette. Den genetiske er som en hovedbryter, den bestemmer om du kan få f.eks. schizofreni eller ikke. Men det er ingen ting, som sier at du BLIR schizofren med dette genet. Så for å bli schizofren må du ha dette genet, og du må ha opplevd ganske ekstremt stress. Dette stresset må være mer ekstremt desto eldre du blir! Altså du er mye mer sårbar før du fyller 5 år, enn etterpå. Og jeg tipper ved 2-3 år er du mest sårbar. Og etter fylte 20 år, skal det fryktelig mye til, da en skjønner omverdenen rundt seg i stor grad, noe en ikke gjør så mye av i veldig ung alder.
Og symptomene eller diagnosen du får, kommer an på hvor ille stress du har opplevd, og hvordan du har opplevd den. Dette er noe som bl.a. blir tatt opp her.
Og det er denne delen deler psykologien har hold til. Da denne peker mest mot miljø.


Psykiatrien har vært mer bastant på gener og hjernekjemi. Da bl.a. empirisk forskning har vist, at schizofren er stort overskudd av dopamin i hjernen. Dette er et stykke fakta, det ikke går an å komme utenom! En vet også at depresjoner og en del andre psykiske problemer er en ubanase mellom dopamin og serotonin. Men noe tyder kanskje på, at flere nevrotransmittere er også inkludert i dette her.
Måten en har sett at dopamin har mye med schizofreni å gjøre. Er at det er en annen sykdom, som kommer av for lite dopamin i deler av hjernen, og denne sykdommen er parkinson. Parkinson er også kalt skjelvesyke, og man mister mye viljekontrollen over muskler. Og lemmer blir stive og tunge. Så en person med parkinson, får nesten ikke gjort noe selv! Medisinen som er brukt mot parkinson i ganske mange år heter L-dopa. Og det er da et dopaminpreparat. Da blir pasientene bevegelige som ungfoler igjen. Men etter en del år blir bevegelsene mer og mer ukontrollerte, men nok om det. Det er observert at parkinsonpasienter, som har fått for mye dopamin foreskrevet. Får faktisk symptomer, som ligner VELDIG på schizofreni. Så da begynte psykiatrien å kjøre forsøk på schizofrene med dopaminhemmere, og disse hjalp. Da de fjerner de typiske symptomene på schizofreni. Men dem er stort sett ikke noe mer lykkelige for det. Så i de senere år, har man også lett etter medisiner, som skal fikse på dette også.
Hos de fleste depressive, virker det som om det er for lite serotonin i hjernen. Og mange av medisinene der, virker ved å hindre nedbryting av serotonin, etter de har aktivert reseptorer i synapsene. Så det blir generelt litt mer serotonin i hjernen. Dette er en rimelig ufarlig metode, å «løse» disse problemene på. Mens deler inne narkotika, tvinger hjernen med å spy ut serotonin og dopamin. Normaltblir det ikke skilt ut mere dopamin, enn at en ikke blir psykotisk. Men det er overflod av dopamin som lager kokain- og amfetaminpsykoser. Men etter daglig bruk en god stund, blir hjernen så og si «tom» for disse stoffene, særlig serotonin. Og personen blir ikke noe særlig lykkelig av å ta mer. Mens hjernen da uten dop, skiller ut en god del mindre enn, det som blir produsert i hjernen. Får da ofte x-dophodet megadepresjoner. Men dette er noe som retter seg, etter at nevrotransmitterlagrene er fylt opp igjen, og nivåene har balansert seg. Mens kontinuerlig bruk, tvinger hjernen med å skille ut, det vesle den har klart å lage. Noe som gjør disse stoffene så inmari psykisk avhengighetssakpende. Universitetet i Stanford har noen leksjoner om noe av dette her. Der det er prof. Robert Sapolski, som foreleser. Det er også en forelesning (nr. 24), som for det meste omhandler schizofreni (23 minutter ut i leksjonen, og til slutten).


Og dette er noe legevitenskapen blir mer og mer obs på nå. For tidligere har psykiatrien bestått mye i hjernekjemi. Men begynner å gli mer og mer mot psykologidelen.


Og da ender man med en diskusjon: «Hva kom først? Høna eller egget?»


Mine personlige erfaringer og mye av det jeg har lært, tilsier at det er mest miljø. Det er også derfor at samtaleterapi hjelper. For jeg skjønner ikke, hvordan samtaleterapi skal hjelpe mot genfeil. Jeg har selv gått i samtaleterapi i over 6 år. Og jeg har hatt en barndom, med ganske mye «stress»!




En bør se på de psykiske plagene i sin helhet. Hvis personen er ung, og det er et ørlite håp, om at personen kan behandles til å bli 100% frisk. Så mener jeg vi bør iallfall prøve. For alt etter det vi vet, kan denne personen få et aldeles herlig liv senere. Det kan også hende, at denne personen blir en meget viktig person, som endrer fremtiden.
Og jeg kan love deg, at særlig foreldre får en tøff fremtid, hvis dem må gravlegge ett eller flere av sine barn. Dette er en sorg som stort sett varer livet ut!


For ofte er de rundt pasienten faktisk glad i pasienten, selv om pasienten ofte ikke klarer å se dette akkurat da. For en tror ofte, at en er alene med sine problemer her i verden. Og at det ikke er noen måte å løse disse på. Noe som nesten uten unntak er feil!


Og kan spontant drive en til tårer. Sammen med at ett selvmord, ofte lager en domino-effekt. Så flere velger å ta sitt liv, etter dette.