Tråd: Deprimert
View Single Post
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Det stemmer kanskje - i hvert fall for mange - men akkurat dette er en fremgangsmåte som ikke hjelper noen, eller hvis man skal være veldig generøs, kanskje hjelper i svært få tilfeller og ellers kan være direkte skadelig.

Folk med aktiv depresjon trenger ikke å få antydet at det er deres egen feil - så lett er det.

For det første er det nesten utelukkende å høre fra folk som er lysår unna å ha den minste anelse om hva de snakker om, og som har null kvalifikasjoner på området. Det i seg selv burde egentlig vært nok til å skjønne at man burde være litt tilbakeholden med bastante påstander. Med mindre man har vært klinisk deprimert selv har man ingenting å sammenlikne det med, og selv da er det fare for at ens egen opplevelse ikke er "overførbar" til en annens situasjon.

For det andre er det et kraftig signal om at man "har skyld i det selv", noe som ikke bare er totalt irrasjonelt og ufortjent, men som en deprimert person helt fint greier å konkludere med uten "hjelp". Det er sjelden noen positiv motivator, utrolig nok.

For det tredje er det å måtte høre dette om og om igjen i mange tilfeller demotiverende. Kanskje demotiverende nok til at man gir opp å spørre om hjelp fra venner, familie og andre.

For det fjerde er det sjelden noe i hele listen med råd man får servert som er nytt (OG hjelpsomt på samme tid, vel å merke) uansett. Det er lett å føle at man må forklare seg, å ende opp på defensiven, selv ved uskyldige råd - "tough love"-bullshit praktisk talt garanterer det. Det delegitimerer hele greia, er nedverdigende og slitsomt.

For det femte (men ikke minst i rekka) minner det om en ubehagelig tendens til å ikke ta hele greia særlig alvorlig. Tror folk seriøst at de skal "fikse" noens alvorlige mentale lidelse med en 30 sekunders, dårlig gjennomtenkt, vagt anklagende ta-deg-selv-i-nakken-tirade?

Jeg skjønner veldig godt at det sannsynligvis er velment, men vær så snille, dere det gjelder: tenk to ganger på om dette er råd dere er kvalifiserte til å gi. Rent bortsett fra at "problemløsning" ikke er gitt å være riktig tilnærming i det hele tatt (og, tro meg, jeg skjønner impulsen til å se et problem og ville "fikse" det) bør man være veldig forsiktig med hva man anbefaler med den hensikten.

Det er ikke lett å hjelpe noen som er deprimert. Ta for all del ikke dette som en advarsel mot å prøve, men vær obs på noen "feller" som er fryktelig lette å falle i. Jeg har ingen offisiell ekspertise på området, kun mine egne erfaringer, og som sagt er det ikke gitt at disse kan overføres til andre. Likevel tror jeg det er verdt å ha skrevet det ned i denne sammenhengen.

Til dere som vil hjelpe: det er en klisjé, men det gjelder å "være der" for noen. Foreslå gjerne ting å gjøre sammen - for det stemmer nok at man bør "komme seg ut", men det er lett å ta for gitt for friske mennesker - det er ikke gitt at det er mulig uten videre for en deprimert. Vær obs på å ikke legge press på noen, for det kan være kilde til enda mer skyldfølelse og frustrasjon. Ikke ta mangel på engasjement som et "svar" - for mange deprimerte er mangel på engasjement ikke bare standard, men det eneste mulige. Spør, om du er usikker på om initiativet ditt er velkomment. Noen trenger å snakke, noen trenger distraksjoner, det er vanskelig å si hva slags "støtte" som er riktig.

Hvis det er noen som har spørsmål å stille en tilfeldig depressiv jævel, fyr løs.